Publius Vergilius Maro - Pub. Virgilii Maronis Opera - 1730

Publius Virgilius Maro - Opera - Amsterdam, R. & J. Wetstenios, 1730 - [24], 664, [28] s. - 8,5 x 14 cm.


Tilstand: gravert tittelblad, moderne velurbind, skoleprisbinding med rnhem-våpenskjold. Bibliotekstempel på andre etasje. De to første hvite vaktbladene foran er fjernet.

Sporing og sporing.

Profesjonell bokinnbinding.

----- ...

Publius Vergilius Maro (også skrevet som Virgilius i middelalderen; tidligere på norsk Vergiel eller Virgiel) (Mantova, 15. oktober 70 f.Kr. – Brindisi, 21. september 19 f.Kr.) var en romersk dikter.

Hans mest kjente verk er Aeneis, det store heltediktet som hyller Romas storhet, opprinnelse og fortid. Dette verket skulle bli like berømt som Iliaden og Odysseen til Homer, med en lignende innholdstype, men skrevet mer kritisk. Vergilius opptrer også i Dante Alighieris La Divina Commedia, hvor han leder Dante gjennom skjærsilden og helvete.


Vergilius mellom musene Clio og Melpomene
(Det 3. århundre), mosaikk i Bardomuseet
Kildene til Vergilius' liv
Den viktigste kilden til Vergilius’ liv er Vita Vergilii (Vergilius’ liv) av den fjerde århundres forfatter Aelius Donatus. Denne kom før hans kommentar til Vergilius’ verk, hvor bare begynnelsen av kommentaren til Bucolica er bevart. Donatus’ kommentar ble imidlertid brukt av hans elev Servius til en ny kommentar til Vergilius’ verk, som også inneholder noen biografiske opplysninger. I tillegg til verket til Donatus og Servius finnes det noen mindre viktige biografier, og Vergilius’ verk inneholder også noen biografiske data.

Vergilius ble født i nærheten av Mantua (Gallia Cisalpina). Hans foreldre tilhørte den velstående borgerskapet. Farens navn var angivelig en bonde og het også Vergilius Maro. Han var gift med datteren til sin sjef, den velstående Magia Polla.

Lagerutdanning fulgte Vergilius i Cremona, deretter dro han til Milano (Mediolanum i den romerske tiden), hvor han fulgte undervisning hos en grammatiker innen gresk og latin litteratur. Da han hadde fått toga virilis, dro han 15. oktober 55 f.Kr. (Lucretius' dødsdag) til Milano. Senere dro han til Roma for høyere utdanning, som i den romerske tiden hovedsakelig fokuserte på retorikk. Men Vergilius hadde lite talent for retorikk, fordi han var for kraftig bygd og for sjenert; han holdt derfor bare én gang en tale i retten. Ifølge Donatus brukte han under studiene mest tid på medisin og matematikk. Han studerte også i Napoli, hvor han ifølge det femte diktet i Catalepton besøkte skolen til den epikureiske filosofen Siro.

Da han ble voksen, mistet han sin familie, blant annet sin far og sine brødre Silo og Flaccus (som han ifølge Donatus skal ha sørget over under navnet Daphnis i sin 5. Ecloga). Landet som Vergilius arvet, ble konfiskert da Augustus etter slaget ved Philippi i 42–41 f.Kr. tok i land rundt Cremona og Mantua for sine veteraner. Som eneste fikk Vergilius det imidlertid tilbake på grunn av innflytelsesrike bekjentskaper i Roma. Senere måtte han likevel flykte fordi veteranen kom for å kreve sin jord og bolig med vold, sammen med Asinius Pollio, Alfenus Varus og Cornelius Gallus. Ettervirkningen av denne hendelsen kan man finne i den 1. og 9. Ecloga.

I følge Donatus var Vergilius lang, hadde han en mørk hudfarge, et røft ansikt og dårlig helse. I kjærlighet hadde han en forkjærlighet for gutter. Som favoritter nevnes Cebes og Alexander. Ifølge Donatus ville han referere til denne Alexander med navnet Alexis i den 2. Ecloga. Ellers var Vergilius beskeden og tilbaketrukket, noe som ga ham kallenavnet Parthenias ('Jomfru').

Da Vergilius var i tjueårene, debuterte han som dikter. Hans første dikt skulle være en gravskrift på Ballista, en gladiatorleder som var beryktet som en struikrover.

Under denne steinen er det gravd ut fra fjellet: Ballistaen er begravd.
Natten og dagen, grip reisen trygt, reisende.
Under denne fjell av stein ligger Ballista begravet.
Fortsett reisen trygt, reisende, ved dag og ved natt.
Deretter skrev han, ifølge Donatus, i en alder av 26 år, Catalepton og andre korte dikt, som er overlevert i den såkalte Appendix Vergiliana. I dag anses imidlertid bare Catalepton 5 og 8 generelt som ekte verk av Vergilius.

På årene 42–39 skrev han Bucolica, som førte til at han ble tatt opp i kretsen av kunstbeskytteren Maecenas, og gjennom ham fikk kontakt med Octavianus, den senere keiser Augustus. Han var venn med dikteren Horatius, som han igjen introduserte for Maecenas (Horatius, Satirer I, 6, 54).

De neste ti årene, 39–29 f.Kr., viet han seg til Georgica. Dette verket ser ut til å være delvis skrevet i Napoli, for mot slutten av dette arbeidet skriver han: «På den tiden ble jeg, Vergilius, næret av det herlige Napoli, og nøt kunsten av å gjøre ingenting enkelt.» (Georgica IV, 562–563). I året 29 leste han i fire dager i Atella opp Georgica for Octavianus, som var på vei til Roma, hvor Maecenas støttet Vergilius på grunn av hans svake stemme.

Fra 29 f.Kr. til hans død i 19 f.Kr. jobbet Vergilius deretter med Aeneis. Han hadde allerede opparbeidet seg et rykte som en stor dikter, noe som for eksempel fremgår av det faktum at grammatikeren Caecilius Epirota allerede i 25 f.Kr. gjorde ham til skoleforfatter (Suetonius, De Grammaticis 16). I året 23 leste han opp bok 2, 4 og 6 av Aeneis i keiserens hus. I året 19 f.Kr. dro han til Hellas i tre år for å fullføre verket i ro og mak. Men han ble syk og døde på hjemreisen i Brundisium. Han hadde pålagt vennene sine Lucius Varius og Plotius Tucca å brenne Aeneis hvis noe skulle skje ham. Da de nektet, ville han selv på sitt dødsleie brenne Aeneis. I sitt testamente påla han vennene sine Lucius Varius og Plotius Tucca å ikke utgi noe verk han selv ikke hadde utgitt. Men etter hans død utga Varius, på forespørsel fra Augustus, likevel Aeneis.

Etter hans død ble Vergilius gravlagt i Napoli. I nabolaget Mergellina finnes det en gravplass som tradisjonelt kalles 'Vergilius' grav'. Faktisk er det en anonym grav fra Augustus' tid, tilhørende en ukjent person. I anledning Vergilius' 2000-års fødselsdag ble det i 1930 anlagt en liten park ved graven, Parco Vergiliano, som ble beplantet med trær og busker på den måten Vergilius foreskrev i sine Georgica. Parco Vergiliano ligger på den østlige siden av Crypta Neapolitana, en romersk tunnel.

I Het leven van Vergilius van Aelius Donatus er en gravskrift over Vergilius overlevert. Det er en elegisk distikon med følgende tekst:

Mantua fødte meg, Calabria rømte med meg, holder meg nå.
Parthenope; jeg sang om beitene, åkrene, lederne.
Mantua har født meg, calabrierne har ranet meg, nå holder
Napels med stor; jeg har sunget om enger, åkrer, ledere.
I dette gravskriftet, hvor ordene som vanlig i antikken er lagt i den avdødes munn, blir det fortalt hvor Vergilius er født (Mantua), døde (Calabrie, Sør-Italia) og gravlagt (Napoli). Dette gravskriftet er også stilistisk en høydepunkt med to tricola, alliterasjon (Mantua me), et chiasme (gjennom omvendelsen av tenet Parthenope), enjambement, variasjon i de tre geografiske navnene og asyndeton. Aelius Donatus skriver at 'noen' har laget det, men fordi det er så imponerende, har fristelsen ofte vært stor til å anta at Vergilius selv har laget det. 'Tenet nunc Parthenope' står det fordi han etter sin ekspropriasjon i Mantua, fikk en eiendom av Octavianus hvor han oppholdt seg nesten permanent. De siste tre ordene refererer til hans tre store verker. 'Pascua' (beiter) refererer til hans 'Bucolica', 'rura' (jorder) til hans 'Georgica', og 'duces' (ledere, men her metonymi for 'helter') til hans 'Aeneis'.