Anton von Werner (1843-1915) deutscher Maler (u.a. Kaiserproklamation!) - Eigenhändiges Albumblatt mit Spruch - 1893

Anton von Werner (1843-1915) tysk maler (blant annet Kaiserproklamation!).

- Håndskrevet albumblad med uttrykket «Der én tar plass, må den andre flytte seg».
Vannmerke se bilder.

- datert Berlin, februar 1893

Anton Alexander von Werner (* 9. mai 1843 i Frankfurt (Oder); † 4. januar 1915 i Berlin) var en tysk maler. Han etterlot seg historiebilder malt i fotografisk stil og som fortsatt reproduseres, av hendelser fra sin tid. Den travle kunstneren og kunstpolitiker anses i den tyske kunsthistorien, også på grunn av sin avvisning av den moderne kunsten, som en hovedrepresentant for Wilhelminismen.

Siden slutten av 1980-tallet ble det opprettet en rekke portretter av fyrster, militære, diplomater, politikere og kunstnere som oppdragsverk, inkludert flere kjente portretter av Bismarck, hvorav det fra 1888, Bismarck ved Forbundsrådets bord, befinner seg i det tyske forbundsrepublikks eie i Reichstagsbygningen i Berlin. Oppdrag for å skildre historiske hendelser, som grunnleggelsen av [Den svarte ørn-]ordenen, ble utført med motvilje fordi han ikke kunne portrettere de avbildede selv. Hans krigsrelaterte skisser brukte han også flere år senere i sin sjangermaling: I 1886 ble 'Krigsfangene' og i 1894 'I etappeleiren foran Paris' – begge fredslystne scener fra soldatlivet, som fikk stor utbredelse i reproduksjoner.

For Berliner Dom designet Werner i 1900 de åtte mosaikkfeltene i kuppelen, som viser saligprisningene fra Bergprekenen, mosaikkportrettene av de fire evangelistene i de konke-lignende nisjene i takbjelkene, og de tre altervinduene i apsis med tilhørende apsiskalottvinduer.

Vennskapelig omgang hadde Werner med Adolph von Menzel, den han æret som den større, og, siden Karlsruher-dagene, med folkeforfatter Emil Frommel.

I 1887 valgte den private foreningen Berliner Künstler Werner til leder. Werner handlet bevisst som representant for Berliner- og tyske kunstnere, noe som, gitt hans stive kunstoppfatning, truet enheten i foreningen. En første konflikt oppsto i 1892 gjennom opprettelsen av Elf, en modernitetsorientert kunstnergruppe støttet av kjente kunstnere som Max Liebermann, som utstilte separat fra den årlige salon som foreningen og akademiet arrangerte. Da kunstnerforeningen i november 1892 ga den pre-eksjonistiske maleren Edvard Munch en utstilling, utløste dette umiddelbart kraftig kritikk blant medlemmene. På en hastig innkalt generalforsamling stemte et knapp flertall for å stenge utstillingen og avsette utstillingskomiteen, noe som førte til at en del av mindretallet spontant dannet den frie kunstnerforeningen. Werner deltok ikke i avstemningen som leder, men brukte konflikten som fulgte for å fjerne sine motstandere Hugo Vogel, Franz Skarbina og August von Heyden fra lærerstaben ved kunsthøyskolen. I de påfølgende årene førte Werners utstillingspolitikk til dannelsen av Berliner Secession.

I forbundsrepublikken plasserte Golo Mann ham i 1958 i en rekke med Paul Heyse, Felix Dahn og Karl von Piloty, og tilskrev dem 'epigonisme', 'seinestilt klassisisme', 'falsk renessanse' og 'ingen selvstendig stil'.

Det Werner uomtvistelig etterlot seg, er 'malte rapporter av ikke å undervurdere med dokumentarisk verdi', som den fortsatt velkjente keiserproklamasjonen, hvor innholdet i de ulike versjonene har endret seg, men de budskapene som en gang ble formidlet, er nå glemt.

#C047

Vennligst se på bildene!

Vi garanterer originaliteten!