Den romerske republikk (Imperatorial). Marcus Iunius Brutus. Denarius

Bruksanvisning: Brutus
Myntbevegelse: 43–42 f.Kr.
DENOMINATION: Denarius
Materiale: Sølv, AR
STØRRELSE & VEKT: 19 mm, 3,2 gr
FORSIDE: LEIBERTAS, Libertas-hode mot høyre
REVERSE: CAEPIO BRVTVS PRO COS, Lyre mellom en pilkasse og en laurbærgren
REFERANSER: Crawford 501/1

Leveres med ekthetsbevis

Marcus Junius Brutus (ca. 85–42 f.Kr.) var en romersk senator og politiker hvis liv fortsatt er et av de mest polariserende og dramatiske kapitlene i historien om den sene romerske republikk. Han stammet fra Lucius Junius Brutus, den semi-legendariske grunnleggeren av republikken som utviste den siste kongen, og arvet en dyp filosofisk forpliktelse til libertas – det tradisjonelle konseptet om frihet og senatorstyre. Til tross for dette sterke republikanske standpunktet ble han benådet og høyt verdsatt av Julius Cæsar etter borgerkrigen, og mottok høye utmerkelser som guvernør for Cisalpine Gaul og den urbane praetorship. Brutus’ personlige integritet, kombinert med hans nære forhold til Cæsar – hvis elskerinne var Brutus’ mor, Servilia – gjorde hans til slutt forræderi mot sin velgjører enda mer sjokkerende.

Det avgjørende øyeblikket i Brutus sitt liv var hans beslutning om å delta i og til slutt lede konspirasjonen for å myrde Julius Caesar. Drevet av frykten for at Caesars selvutnevning som 'Diktator for Livet' på Ides of March, 44 f.Kr., signaliserte slutten på republikken og en retur til monarki, satte Brutus sin filosofiske plikt foran sine personlige lojaliteter. Konspiratorene, som kalte seg Liberatores, slo Caesar ned under et senatmøte, et øyeblikk som for alltid ble udødeliggjort av den dramatiske, sannsynligvis fiktive, linjen 'Et tu, Brute?' Umiddelbar ettervirkning førte imidlertid ikke til den forventede gjenopprettelsen av republikken. I stedet førte en offentlig protest, drevet av Mark Antons retorikk, til at Brutus og hans medkonspirator, Gaius Cassius Longinus, måtte flykte fra Roma.

Brutus og Cassius konsoliderte sine styrker og skatter i de østlige provinsene, og forberedte seg på en konfrontasjon med den andre triumviratet, som besto av Mark Antony, Octavian (Cæsars adopterte sønn og arving), og Lepidus. Denne konflikten kulminerte i de to avgjørende slagene ved Philippi i Makedonia i 42 f.Kr. Etter at hans hær ble fullstendig beseiret i den andre kampen, valgte Brutus, som nektet å bli tatt til fange, å ta sitt eget liv. Hans død markerte den siste, meningsløse forsvarslinjen for den romerske republikken og innledet den siste fasen av borgerkrigene som til slutt skulle føre til at Octavian (Augustus) ble Romas første keiser. Brutus' arv forblir kompleks, sett av noen som den 'nobleste romer' som kjempet for frihet, og av andre som en forrædersk morder.