Silver Nejad - Odalisque Endormie

Silver NEJAD (1929–1995)
En sovende odaliske, 1991
Limt helt ut på ark 50 × 65
Oljepastell på vokset papir, signert og datert.
Håndskrevet innskrift: Dekalogen – første figur – den sovende odalisken.
Silver Nejad utvikler en atypisk bane, i utkanten av de institusjonelle kretsene. Utdannet ved dekorativ kunst, illustrasjon og kino før han viet seg til maleri, beholder han gjennom hele karrieren et nært forhold til scenen, fortellingen og romlig utforming. På 1960-tallet deltar han i eksperimentelle prosjekter som blander bilde, scenografi og miljø, særlig langs Den franske rivieraen, en kontekst der hans smak for hybride visuelle installasjoner kommer til uttrykk.
Datert til 1991 tilhører En sovende odalisk den sene perioden av verket hennes. Innskriften Décalogue – 1er personnage antyder eksistensen av en strukturert enhet, utformet som en rekke figurer eller roller. Denne terminologien — « personnage », « décalogue » — åpner for en hypotese om et arbeid i forbindelse med et narrativt eller scenisk prosjekt, muligens en forberedende illustrasjon til et teaterstykke, en forestilling eller et dramatisk apparat som ikke er identifisert; en hypotese som er i samsvar med kunstnerens utdannelse og tverrfaglige praksis.
Valget av odaliske-emnet innlemmer verket i en lang ikonografisk tradisjon som stammer fra 1800-tallets orientalisme, men her løsrevet fra enhver eksotisk eller beskrivende hensikt. Hos Silver Nejad blir figuren et arketypp, et medium for mentalt og dramatisk projeksjon, nærmere en rolle enn et akademisk subjekt. Denne tilnærmingen nærmer arbeidet hans en sen symbolistisk figurasjon, hvor bildet fungerer som en hengende scene, preget av kulturelle resonanser.
I motsetning til de dominerende tendensene på den franske kunstscenen rundt årtusenskiftet på 1990-tallet – neo‑expressionisme, Figuration libre eller konseptuelle praksiser – forblir Silver Nejad tro mot en poetisk og narrativ figuration, næret av teater- og filmreferanser. En sovende odaliske vitner dermed om den dramaturgiske dimensjonen i hans sene verk, hvor maleriet blir et rom for fortelling, rolle og visuell hukommelse.