Montanaro - BANANA UNCHAINED #9

Dette verket av Montanaro er et levende eksempel på samtidsmessig materiel Pop Art, som fungerer som et sofistikert lek med sitater og meta-narrativ. Kunstneren nøyer seg ikke med å fremstille en gjenstand, men setter opp en virkelig 'kortslutning' mellom historiske ikoner fra det tyvende århundre og provokasjoner i markedet for samtidskunst.

Verket bryter grensene for klassisk todimensjonalitet. Det sentrale elementet — den antropomorfe bananen med muskuløse armer — trår frem fra bakgrunnen med kraft, og skaper en sterk plastisk dynamikk. Valget av en dyp elektrisk blå ramme fungerer som et teatralt omriss, og gjør bildet til en slags «sceneboks» eller shadow box.

Den materielle teknikken er tydelig i bruken av ulike elementer:

Den sentrale skulpturen: Ferdigstilt med en blank lakkfinish som minner om finishen på industriell plast eller vinyl.

Duct Tape (teip): Et grunnleggende materiell element som går gjennom komposisjonen.

Gjenstanden i gjenstanden: Den lille vinylplaten med Velvet Underground & Nico-omslaget holdt mellom bananens hender.

Ikonografisk tolkning: «Banana-Inception»
Verket er en triumf for pop-semiotikk. Montanaro vever sammen tre tidslige og konseptuelle nivåer:

Den direkte referansen til forsideillustrasjonen tegnet av Andy Warhol for Velvet Underground. Bananen 'den mest berømte i kunsten' blir her et bevisst subjekt som 'eier' sitt eget bilde.

De grå teipbitene i bunnen er en klar referanse til Comedian, Maurizio Cattelans banan som er festet til veggen med teip. Montanaro ser ut til å antyde at bananen har 'sluppet fri' fra Cattelans teip, og har fått muskler og egen vilje.

Muskelantropomorfisme: Armene som bærer skiven antyder en livskraft, nesten som om de vil forsvare verkets identitet mot å bli redusert til et rent forbruksgode eller en viral spøk.

Montanaros verk er ironisk og respektløst. Han bruker et rent visuelt språk, nesten tegneserieaktig, for å formidle en dyp refleksjon over konseptet Ready-made.

Mens Warhol gjorde hverdagsobjektet til et ikon, og Cattelan gjorde ikonet til en forgjengelig gjenstand, gjør Montanaro sitatet til virkelighet: bananen hans er verken ekte frukt eller bare et trykk, men en fysisk, muskuløs tilstedeværelse som krever sin plass i historien om rock og figurativ kunst. Det er et verk som taler til de som kjenner kunsthistorien, men som fanger blikket til alle med sin fargerike livlighet og sin plastiske kraft.