Francesco Tammaro (1939) - Neve sulla Ferrovia

Tittel: Snø på jernbanen
Olio på brett, cm 40 × 20 (maleriområde) – totale mål med ramme cm 53x33

Francesco Tammaro (Napoli, 1939)
I den sobert elegante, forkantede gullrammen med kassett, med myk profil og litt buet form som vekker klassisk smak uten overdrivelser, står denne raffinerte, horisontale tavlen til Francesco Tammaro, en neapolitanisk mester kjent for sin evne til å gjengi tidsstemninger med raske, klare penselstrøk som samtidig er omsluttende. Maleriet fører oss til en jernbanestasjon fra slutten av 1800-tallet – begynnelsen av 1900-tallet, sannsynligvis inspirert av Belle Époques fantasi eller de store stasjonene i Nord-Italia eller gjennom Europa, som kunstneren holder kjær. I midten dominerer den mektige damplokomotiven, mørk og massivt tilstede, med skorsteinen som spyr ut en tett røyk- og dampdrakt som blander seg med snøen som virvler og den hvite dampen som unnslipper ventiler og ledd. Den jernkløften, fortsatt blank av fett og kull til tross for kulden, virker nesten som om den puster, mens forhjullyset lyser opp en oransje glorie i tåken.
På sidene strekker passasjervognene av andre og tredje klasse seg ut: vogner med buet tak, små og firkantede vinduer, sider i gråblå nyanse som nå har mistet glansen i snøen som hoper seg på gelendere og småtrappene. På siden av den nærmeste vognen leser vi tydelig merket «2» og, i mindre størrelse, klassebetegnelsen eller kanskje serienummeret – et realistisk detalj som forankrer scenen i en presis tidsepoke.
Scenen yrer av menneskelig liv, tatt med impresjonistisk preg og likevel presist. En mangfoldig folkemengde beveger seg langs den snødekte plassen og mellom skinnene: kvinner i lange frakker og fjærkapsler, barn innhylla i klær, menn med hatt og stokk, bærere bøyd under kofferter og kasser, en liten hund som tuller rundt uten å bry seg om kulden. Fargene på klærne – konfettiprose, marineblå, flaskegrønn, oker, tobakkbrunt – skaper livfulle fargepunkter som bryter gjennom den kalde snø- og røykdommen, og tilfører varme og bevegelse til komposisjonen.
Snøen faller tett men ikke voldsomt: store, myke snøfnugg som gjøres med rene hvite og grå-lavendel nyanser, legger seg på hatter, skuldre, skinner, skinnegjerder, og skaper den særegne, dempede lydkulissen som Tammaro evner å fremkalle også visuelt. Snødekket på bakken er skittent her og der av fot- og hjulavtrykk, med gråbrune slurper som tilfører realisme uten å falle i pedantisk detaljeringsgrad.
Lyset er typisk for en skyet vinterdag: diffust, perlemorsaktig, nesten uvirkelig, med en lavt liggende himmel i farge som ligner skyggen av en grå, og som speiles i den ferske snøen og i metallet som er fuktig ved skinnen. I bakgrunnen stiger en stor buet metall- og glassveranda ut av tåken, mens en annen lokomotiv eller kanskje en vareterminal skimtes nesten, og bekrefter dybden i perspektivet.
Tammaros maleri lykkes spesielt i kontrasten mellom jernverkets industrielle hardhet og den nesten eventyrlige ømheten i snøværet: den svarte røyken mot den hvite snøen, den dype rødfargen på hjulene og mekaniske deler mot de myke pastelltonene i skikkelsene, bevegelsen i folkemengden mot det monumentale stillstanden til den stoppede lokomotiven.
Et lite verk i format men med stor narrativ pust, som fanger med poetisk umiddelbarhet et suspendert øyeblikk – ventetiden, kulden, den dempede støyen fra skinnene under snøen, lukten av kull og det forestående reisen. Et fragment av en ottomansk verden som, takket være Francesco Tammaros sikre og følelsesladde hånd, fortsetter å puste på veggen med diskret, fascinerende eleganse.