Kino Mistral (1943) - Pensieri e Sogni

Hyllest til Banksy – Tanker og Drømmer
Olje og dripping på lerret, 40 × 30 cm, Kino Mistral
Verket presenterer seg som et lite, men intenst uttrykk av visuell poesi, en åpenbar hyllest til Banksys opprørske og samtidig lyriske ånd, filtrert gjennom den materielle og fargemessige sensibilityen som kjennetegner Kino Mistral.
Bakgrunnen i komposisjonen domineres av en stor sol-oransje sirkel, et solnedgangs- eller evig grynings-skive som opptar nesten hele den sentrale flaten på lerretet. Denne varme skiven, påført med tykke og vibrerende oljemalte penselstrøk, avgir et omsluttende og nesten taktilt lys: nyanser som går fra den mest intense gule-oransje til det blek-karmosin, nesten som å simulere varmen til en døende eller voksende stjerne. Overflaten er ikke glatt; den bevarer spor av malerbevegelsen, med små krusninger og tekstur som fanger rommets faktiske lys, og gjør maleriet levende i hvert forskjellig tidspunkt av dagen.
I bakgrunnen av denne halvkvelningshimmelen står to svarte silhuetter, i perfekt motlys – en jente med skjørt og pannelugg, en litt høyere gutt – tatt i øyeblikket av å slippe et felt av ballonger opp mot himmelen. Figurene er redusert til det essensielle: klare konturer, uten anatomiske detaljer, nesten stencil-likne, en tydelig henvisning til Banksys grammatikk. Og likevel, i gesten å rette tråden mot himmelen, finnes det en søthet og et medspill som går utover satires: de to kroppene heller seg mot hverandre, armene veves ideelt i den felles bevegelsen av å gi slipp.
Fra buketten ballonger – røde, gule, blå, himmelblå – skiller et stort, dominerende og symbolsk rødt hjerte seg ut, mykt og materielt, som synes å slå i sentrum av komposisjonen. Det er ikke et Banksy-stilisert hjerte, men nesten tredimensjonalt, formet med tykt farge og tydelige kanter, som om det var det eneste virkelig “malte” elementet i tradisjonell forstand, mens resten av verket vipper mellom dripping og spontan gest.
Himmelen rundt den store solen er en kontrollert eksplosjon av dripping og drypp: bittesmå dråper og sprut i mange farger – elektrisk blått, levende rødt, sitrongult, hvitt – som skaper en kaotisk, men harmonisk stjernehimmel, nesten et støv av stjerner som faller mykt over scenen. Denne dripping-teknikken, som Mistral står for, er aldri en selvmål: her fungerer den som et abstrakt motstykke til det figurative sentrale, og fremkaller tanker som sprer seg, drømmer som fragmenteres og samtidig multipliseres i de to barns personlige kosmos.
Nede, en tynn stripe mørkt gress, så vidt antydet med grønn-brune toner og spray, nok en gang dripping, avgrenser bakken fra hvilken heltene tar et symbolsk flukt.
Signaturen “Kino Mistral” vises diskret nederst til høyre, i blått, nesten som et kalligrafisk segl som avslutter fortellingen.
Verket, selv i sin beskjedne størrelse, konsentrerer en spenning mellom tyngde og letthet, mellom det mørke, kompakte ved figurene og himmelens fargestrøm, mellom den respektløse hyllesten til Banksy og en helt personlig, nesten autobiografisk ømhet.
Det er et maleri som taler om barndom som tar farvel med drømmene, men også om drømmer som, når de slippes fri, fortsetter å sveve i luften, fargede og utilgjengelige, under en evig himmel av tanker.