Antonio Nasuto - Wet eyes

Antonio Nasuto avlegger seg til arkitektur ved Universitetet i Napoli, hvor han senere oppnår en treårig spesialisering i Design. Denne tverrfaglige opplæringen påvirker hans visuelle språk på en avgjørende måte, kjennetegnet av streng komposisjon og oppmerksomhet mot bildeets struktur.
Han er for tiden lærer i Anatomisk Kunst ved Accademia di Belle Arti di Foggia, ved siden av sin undervisning driver han en konstant malerisk utforskning som fokuserer på menneskekroppen og den narrative dimensjonen til figuren.
Han stiller ut i soloutstillinger og kollektive utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Blant hovedverkene: soloutstillinger i Palazzetto dell’Arte i Foggia (2002, 2003), den kollektive utstillingen dedikert P. P. Pasolini ved Tribunale della Dogana i Foggia (2007), 150 Souvenirs d’Italie ved Galleria d’Arte Moderna e Contemporanea “Atelier degli Artisti” i Roma (2011), Il filo di Arianna. Labirinto fisico e mentale ved Palazzo delle Arti Beltrani i Trani (2011), soloutstillingen ved Palazzo Ducale Paternò Caracciolo i Pietramelara (2013) og L’ospite inatteso ved Villetta Barrea (2016).
Det finnes øyeblikk hvor kjærligheten ikke lenger taler, men fortsatt merkes.
I dette verket virker de to kvinnene rett der: i nøyaktig det punktet hvor det som forener dem vakler, men ikke faller helt sammen. Det er en ny avstand, likevel fylt av tilstedeværelser.
En av dem bærer på en smerte som ikke lar seg uttale. Hun holder den i hendene, beskytter den og samtidig frykter den, som om det var en del av seg selv som plutselig veier mer enn resten. Den andre blir, til tross for alt, værende. Blicken hennes retter seg ikke skyldende eller trøstende: den søker. Den søker det som går tapt, det som kanskje ikke lenger kan reddes, og det som begge ville ha ønsket å holde tett.
Midt i mellom, nesten som en oversettelse av deres indre tilstand, et varsel: Wet Eyes.
Det er ikke et skilt, men en tilstand. Disse våde øynene er beviset på at kjærlighet, når den er ekte, aldri gjør en person udødelig. Hjertet sklir, snubler, skader seg akkurat der det trodde det var mest solid.
Og så er det den stille, røde tilstedeværelsen, som en minne som brenner: mannequinen.
Det er ikke et objekt, men et mulig. En tredje innpåsliten som tar plass i luften mellom dem: et minne, et ønske, en idé, en tvil. Det har ikke ansikt, og nettopp derfor kan det få tusen ansikter. Det er det som skiller, det som forvirrer, det som forblir suspendert selv når alt tier.
Dette maleriet forteller ikke en scene; det forteller en gjennomgang.
Det vakre overgangen der kjærligheten mellom kvinner – som enhver kjærlighet som våger å være full – viser sin sårbarhet.
Det er et øyeblikk der man forstår at ingen bånd er immune mot sprekker, og at nettopp disse sprekkene, av og til, er den eneste mulige sannheten.
For det finnes historier som måles ikke etter hva som sies, men etter hva som forblir i øynene når ordene mangler.
Og her, i begge deres våde øyne, leser man fortsatt alt.