Stefano Nurra - Gioco sospeso

Verket er bygd som et imaginært polyptyk som er innkapslet i et enkelt lerret, der tre relieffblokker av materie svever over en koboltblå bakgrunn og fremkaller den fragmenterte geometrien til en tennisbane. Igjen er det materialet som setter rytmen: de sentrale og perifere rektanglene stiger opp av overflaten med uregelmessige og pastøse kanter, som om fargede lapper revet løs fra virkeligheten. De hvite linjene, nette og strenge, tjener ikke bare til å avgrense spilleområdet, men virker som optiske ledere som guider blikket gjennom lerretet. Verketes pulserende hjerte er innslaget av mikroskopiske menneskelige figurer, utført med en nesten kalligrafisk presisjon. Nede til venstre fanges en spiller i hvitt i en spent ventetid før en serve; oppe til høyre ser en speilvendt figur ut til å sveve i det blå tomrommet. Denne kontrasten mellom enormiteten i det abstrakte feltet og sårbarheten i menneskeskikkelsene gjør den sportslige hendelsen til en eksistensiell metafor: spillet blir ensomhet, konsentrasjon og tidsmessig suspensjon. Valget av blått er ikke tilfeldig: det fremkaller en dyp psykologisk dimensjon, og forvandler tennisfeltet til et hav eller en natthimmel. Det er et verk som lever av stillhet og venting, hvor maleriets fysiskhet (så tett at det kan røres ved) støter mot den konseptuelle abstraksjonen av tomheten. Et stykke sjelden eleganse som klarer å nobilisere det lekne elementet og løfte det opp på et rent poetisk nivå.