Georg Herold (1947) - Nietenblatt

Arbeidet av Georg Herold hører hjemme i en kontekst som er sentral for forståelsen: det såkalte „Nietenblatt“ som bevisst satt motfigur til det auratiske enkeltverket. Innenfor tombola-strukturen til KJUBH undergraver den klassiske verdiløpet i kunstfeltet. „Nichts“ – nitten? – får en form, en håndskrift, en kunstnerisk angivelse. Dermed forskyves forventningen: Trøstprisen blir selve objektet for begjæret.

Herold reagerer på dette formatet med en bemerkelsesverdig presis strategi. Fremstillingen – en redusert, lineær tegning av en kvinnelig kropp i en utstrakt, nesten balletlignende positur – virker først intim og bagatelliserende. Løkken er sparsommelig, kontrollert, nesten berørt. Samtidig oppstår en klar fysisk tilstedeværelse. Figuren er ikke gjennomarbeidet, men antydet; nettopp i dette ligger spenningen. Den lette erotische ladningen – synlig, men ikke utstilt – forblir i tilstanden av Uferdighet, av skisseaktighet.

Det avgjørende er imidlertid andre nivå: den tekniske innrammingen. Offset-litografien på selvklebende papir viser bevisst til reproduksjonsmulighet, til distribusjon, til det motsatte av det unike kunstverket. De sideliggende grå kilene og den tekniske merking i bunnen («End Time… Separation Black») stammer tydelig fra et trykk- eller prepress-prosess. Det dreier seg om merking av en fargeadskillelse – konkret svartplate. Dermed blir produksjonsprosessen ikke skjult, men åpenbart.

Denne åpenbaringen er ingen bieffekt, men konstituerende. Herold integrerer språket til teknisk reproduksjon i bildebudskapet. Tegningen fremstår ikke som en opprinnelig gest, men som allerede gjennomgått, reprodusert, prosessert tilstand. Referansen til „Mies“ i trykkeetiketten er ikke tilfeldig: Den fremkaller moderniteten som prosjekt for klarhet og reduksjon – og blir her overført til konteksten av et nøkternt produksjonsprotokoll.

Spenningen oppstår nettopp fra denne overlagringen: kroppslighet og teknikk, intimitet og reproduksjon, tegning og trykkprosess. Det selvklebende bærermaterialet forsterker dette ytterligere. Det gjør av arbeidet potensielt noe appliserbart, flyttbart, nesten funksjonelt – et bilde som ikke bare kan betraktet, men også brukes.

Nummereringen 300/300 markerer bevisst slutten av opplaget. I et system som allerede opererer med likverdighet, får nettopp den siste tallet en egen kvalitet: ikke eksklusiv i klassisk forstand, men som en grense for serien.

Innenfor Herolds verk passer arbeidet konsekvent inn. Siden 1980-tallet interesserer han seg mindre for den autonome kunstverksobjektet enn for betingelsene under hvilke det oppstår og sirkulerer. Språk, materiale, kontekst og produksjonsmåte blir likeverdige betydningsbærere. „Nietenblatt“ er dermed en ideell bærer: Det er per definisjon marginalt – og blir nettopp derfor et presist sted for kunstnerisk refleksjon.

Arbeidet opererer dermed på flere nivåer samtidig: som tegning, som trykkprodukt, som kommentar til kunstfeltet og som ironisk omverdning av verdi og forventning. Dens styrke ligger ikke i formell overdådighet, men i konseptuell skarphet og i den kontrollerte underbuden av det som vanligvis forventes av et „Kunstwerk“.