Barberot Sylvain - Echo

Selvbilde — «Ekko»
Gravert speil, lysinnretning

I denne varianten av serien Selvbilde fortsetter verket refleksjonen over selvportrettet ved å flytte det mot en resonanslogikk. Et eneste speil, hvis overflate er delvis fjernet, gjør le ggende ordet echo synlig gjennom lyset. Som i de andre verkene møter ikke teksten seg direkte: den ytrer seg ved overflaten, og avhenger av betrakterens posisjon, lyset og øyeblikket.

Speilet er ikke lenger bare en overflate for gjenkjennelse, men en tilbakeføringsflate. Det skaper ikke et stabilt bilde; det returnerer, forvrenger, diffrakterer. Refleksjonen blir et transient fenomen, tilsvarende et akustisk ekko: en forsinket tilsynekomst, et spor som dannes i mellomrommet mellom tilstedeværelse og forsvinning.

Kunstneren befinner seg her i en posisjon som mellomledd. Når han speiler seg i verket, fremstiller han seg ikke direkte; han fremstår som et gjennomløp, en oversettelsesflate. Verden, oppfattet av blikket, sendes tilbake som et bilde — transformert, flyttet, rekonstituert. Selvportrettet blir dermed mindre en bekreftelse av seg selv enn en prosess av mottak og gjengivelse.

Ordet echo, gravert i speiloverflaten, fungerer som en diskret lesernøkkel. Det minner om at ethvert bilde allerede er en tilbakeføring, en gjenspeiling. I likhet med en lyd som reflekteres i rommet, sprer speilbildet seg, fragmenteres, og slukner. Det finnes ingen fasthet, bare påfølgende tilsynekomster.

Slik skriver verket inn kunstpraksisen i en flyktig temporalitet: ricochets tid, en dempet gjentakelse, en gradvis glide mot stillhet. Kunstneren, langt fra å være en opprinnelse, blir et gjennomgangspunkt — et sted hvor verden speiles før den forsvinner.