Sylvain BARBEROT - le ruban de Möbius

Støpningen av min byste dekket med silikonelastomer står på en speilblank rustfritt stålplate. Dens holdning, litt bøyd, får den til å se på sitt eget speilbilde. Huden, som porselensaktig, smelter som voks i solen for å bre seg utover speiloverflaten. Det virker som om den løsner seg fra sin egen hud for å dekke sitt eget speilbilde og drukne sitt dobbeltbilde. Øyeblikket virker alvorlig og spent. Transformasjonen er nært forestående, der to protagonister står ansikt til ansikt og forenes. Dette handler om å billedliggjøre analysen av kunstnerens arbeid... Kroppen til kunstneren som ser på sin egen produksjon, sin indre verden, som man observerer en fremmed man antar har dører som åpner seg mot oss.
Det myke Möbiusbåndet er en geometrisk form som vikler seg ut i rommet og ender opp på seg selv, som symbolet for uendelighet i matematikk (∞). Støpet av min egen overkropp er påført materialet som ble brukt til å lage støpet. Et støp, kort sagt. Båndet vrir seg og lukker seg rundt seg selv. På samme måte dreier det seg om kunstnerens kropp som ser på sitt eget speilbilde, som er selve kunstverket like mye som speilbildet av verket.
...og båndet lukker seg igjen over sin hud i speilbildets tykkelse.
Det finnes to versjoner av dette verket. Den ene hviler på en svart speilblank rustfritt stålplate og den andre på en grå speilblank rustfritt stålplate. Begge bystene er fullstendig identiske.