Bachibouzouk (1977) - Warhol vs Banksy vs Hirst

Imponerende arbeid av den brusselartisten Bachibouzouk.

I denne serien leker den brusselbaserte kunstneren Bachibouzouk bølgelengden mellom historien om kunst og et barn som har blitt for nysgjerrig og fått tak i et museum og en malingsbombe. Gjennom disse «Tomato Soup Can» iscenesetter han en muntert, uforutsigbar kollisjon mellom tre giganter innen samtidskunsten: Warhol, Banksy og Hirst. En pop, urban og klinisk tricentrisme, som blir maskert i aerosol-teknikk, slik bare Bachibouzouk kan gjøre den.

Utgangspunktet er selvsagt Banksy-plakaten, som allerede er et påskudd (eller et blink til blinken) til Andy Warhols ikoniske Campbell’s Soup. Bachibouzouk trekker seg inn som den fjerde musketeer, men ikke bevæpnet med et sverdl, men med prikker — de kjente obsessjonspunktene til Damien Hirst, som han legger forsiktig på hver dåse. Resultatet er et dialog mellom tre estetikker som ikke engang krevde en interlocutor… og like fullt, sammen snakker de høyt, og ler til og med.

Aerosolene, omhyggelig utvalgt i en livlig palett, gjør opprør mot atelierenes forsåtne arvede tradisjon. Hver farge synes å proklamere: «Og hva om samtidskunsten sluttet å ta seg selv så høytidelig i tre minutter?»
Men bak humoren ligger en virkelig tanke: Bachibouzouk setter spørsmål ved den industrielle repetisjonen av kunstneriske ikoner. Hva blir et symbol når man kopierer det, så kopierer kopien, og så maler over referansene som allerede er derivert? Kanskje noe mer ærlig: et verk som erkjenner at det ikke ble til av seg selv, men i et kulturelt bråk, et karneval av bilder og avvik.

Ved å overlappe disse lagene av referanser forvandler kunstneren boksen — et banalt objekt, et symbol på forbruk, en pop-adel — til en metafor for vår mettyske tidsalder: alt er allerede sett, remikset, derivert… og likevel, takket være en særegen gest (og noen få gode sprøyt), dukker noe nytt opp. Litt som om man i stadig surrer i et speilmuseet, til slutt ser man sitt eget speilbilde.

Med mye humor, et gnist av frekkhet og en munter klarhet minner Bachibouzouk oss om at kunst kanskje først og fremst er en lek: en seriøs lek, ja, men en lek likevel. Og i denne leken er Tomato Soup Can-verkene hans de brikkene som får alle låser til å sprette.