Barberot Sylvain - Echo

Selvportrett — “Echo”
Gravert speil, lysanordning

I denne varianten av serien Self portrait utvider verket refleksjonen over selvportrettet ved å flytte det inn mot en resonanslogikk. Et eneste speil, hvis speilflate delvis er trukket tilbake, lar ordet ekko komme fram i lyset. Som i de andre verkene ligger ikke teksten rett foran betrakteren: den kommer til syne ved overflaten, avhenger av betrakterens posisjon, lyset og øyeblikket.

Speilet er ikke lenger bare en overflate for gjenkjennelse, men en overflate for tilbakekast. Det produserer ikke et stabilt bilde; det reflekterer, forvrenger, diffrakterer. Refleksjonen blir et transient fenomen, sammenlignbart med et lyd-ekko: en forsinket tilsynekomst, et spor som dannes i mellomrommet mellom tilstedeværelse og forsvinning.

Kunstneren befinner seg her i en rolle som mellomledd. Ved å speile seg i verket viser han seg ikke direkte; han framstår som et overgangssted, en oversettelsesflate. Verden, sett gjennom blikket, sendes tilbake som et bilde — omformet, flyttet, rekonfigurert. Selvportrettet blir dermed mindre en påstand om seg selv enn en prosess av mottak og restitusjon.

Ordet ekko, gravert i speilflaten, fungerer som en diskret lese-key. Det minner om at hvert bilde allerede er en tilbakekalling, en gjenklang. Som en lyd som reflekteres i rommet, sprer speilbildet seg, fragmenteres, og dør ut. Det finnes ingen fasthet, bare påfølgende tilsynekomster.

Slik innskriver verket den kunstneriske praksisen i en flyktig temporalitet: den av ricochet, den utvage gjentakelsen, den gradvise glidningen mot stillhet. Kunstneren, langt fra å være en opprinnelse, blir et gjennomgangssted — et sted hvor verden reflekteres før den forsvinner.