Soly Cissé (1969) - Serie Héritage 5

SOLY CISSÉ

I sine kollasjer og malerier setter han opp karakterer som tortureres av tvil, og som står i mot naturens luner forstyrret av mennesket.
Soly Cissé er en multiform kunstner… Kunsten hans utvider seg til ulike medier; kollasjer, malerier, installasjoner, video, skulpturer, … I hvert av hans verk finner vi som gjennomgående tråd hans hybride vesen, hans dyr, hans ånder, piktogrammer, graffiti og senoufo-silhuetter. Former vokser frem, tatt i fargenes smeltede bevegelse, på grensen til figurationen.
Uferdige skapninger og personer som tilhører et ikke-fastlagt stadium i menneskehetens utvikling (tidligere, senere?). Barn, dyr, alle blir vist fremst, ansiktene deres halvt skisseaktige. Han maler, skulpterer, former kraftpapir og leire; han arbeider lerreter i grafiske serier, og resirkulerer treverk. Soly Cissé utforsker risikofylte, helt nye veier.
Han bærer en sunn vrede, trygg nok i sine påvirkninger til ikke å nevne dem. Lyttende til den urbane verden er han blant dem som rolig kan frikople seg fra det adjektivet «afrikansk», uten anger eller fortrydelse, fordi Afrika i dag er i ham som en drivkraft for modernitet.
Streken, bestemt av Cissé, nervøs og smidig, tar kullstiftet der det ble etterlatt av hans fjerne forfedre.
Raskt fanger han væren i det normale; figurene oppstår dermed av det formløse uten å tvinge det. Bare et nikk mot skjebnen.

Soly Cissés verk er bemerkelsesverdig for sin særegne, spontane grafiske stil.
I hans kollasjer avslører ikke åndene og de uhyggelige eller beskyttende figurene guddommene i en kultur, men en fantasmagori.

Hos ham ligger en tydelig vilje til å fremkalle en fruktbar og dynamisk spenning. Jo mer man trer inn i hans mikroverden befolket av ånder og monstre, desto tydeligere blir de store konfrontasjonene mellom intense blåtoner og skarpe gule nyanser.
Det er i den langsomme og tålmodige oppdagelsen av hans plastiske språk at harmonien sakte gjenopprettes, justerer sin balanse.

« Det er uten tvil en stor kunstner, som går rett til poenget ».

Philippe Dagen (Le Monde)