Tristan Mottier - Nordeuil - XL

30 opplag for dette verket
4/30 for den som vises.
Dimensjoner : 60/40 cm

Fortapt i et kaldt og øde landskap reiser et ensomt hus seg mot uendeligheten. Det grå lyset avslører nesten ikke konturene dens, som om det tviler på å vise den i sin helhet.
Den ser ut til å stå oppreist av instinkt, av stahet, av tretthet også — som mannen som kunne bo der.

Rundt den er ingenting.
Stillheten, tåka, den tykke luften som kveler verden.
En atmosfære som ikke beskytter: den eksponerer. Den avkler. Den viser hva man vanligvis skjuler.

Denne scenen er ikke et landskap.
Det er en sinnstilstands materialisering.

Her leser man frivillig isolasjon, indre utmattelse, tilbaketrekning av støy, motstand mot systemet, jakten etter et sted hvor man endelig kan puste — selv om luften er tung.

Det er en rå, nesten primitive visjon av en mann som har valgt å forsvinne litt for å finne seg selv helt.

Huset blir et speil :
et skjør, stafast tilfluktsrom, bygget ved grensen mellom motstandsdyktighet og avstand.
Et tilfluktssted for dem som går alene, for dem som fortsetter til tross for utmattelse, for dem som kjenner depresjon uten å bruke ordet.

Verket fanger øyeblikket der man ikke lenger flykter fra verden … man trekker seg ut av den.
Man blir noe annet.
Man blir eremitt av seg selv.