Montiel-1985 - "FÓSIL VIVIENTE"

Dette verket utforsker spenningen mellom materiens skjørhet og essensens vedvarende natur. Fiskefiguren framstår åpen, og avslører ikke bare dens indre struktur, men også et hjerte som utfordrer den anatomiske logikken for å bli et symbol. Der hvor man forventer å finne bare biologisk mekanikk, trer det følelsesmessige sentrum frem, den vitale hukommelsen som overlever tidens slitasje.
Kroppen, redusert nesten til et fossil, kaller frem sporene av det som var. Dens eroderte former minner om at all eksistens er underlagt prosesser av transformasjon, tap og endring. Likevel forblir hjertet intakt, vibrerende og strålende, som en kraft som nekter å forsvinne. Det er metaforen for det som forblir levende utover den fysiske framtoningen: identitet, følelser, minner og ånd.
Verket etablerer en dialog mellom liv og død, mellom varighet og forsvinning. Fisken, det eldgamle innbyggeren i dypet, blir her et vitne om geologisk og menneskelig tid. Dens skjelett taler om fortiden; dets hjerte, om følelsenes kontinuerlige nærvær. Sammen bygger de et bilde der sårbarhet ikke er synonymt med svakhet, men med sannhet.
Den blå bakgrunnen, vid og still, henviser til havet som livets opprinnelse og arkiv. I dette opphengte rommet ser skapningen ut til å flyte mellom to tilstander: relikvie og organisme, minne og nærvær. Slik, Fósil Viviente, plante et essensielt spørsmål: Hva er det som virkelig overlever når tiden har forbrukt formen? Svaret synes å slå i midten av bildet. Det er ikke kroppen som består, men det som ga den mening. For selv når materien fragmenteres, finnes en usynlig kraft som fortsatt lever i verdens minne. Der fossilets ende begynner livets indre.