Paolo Fedeli - Londra di notte

Paolo Fedeli ble født i Toscana i 1957. Han gikk på Kunstinstituttet i Siena og tok diplom som Kunstmester. Han har hatt en rekke separatutstillinger i Italia og i utlandet. Blant dem Ukraina, Frankrike, Russland, Spania, Roma og mange andre. Han er representert i flere permanente utstillinger. Verket hans finnes i mange offentlige og private samlinger. Hans virksomhet har blitt omtalt i nasjonale og internasjonale tidsskrifter og aviser. Han har deltatt i de største nasjonale gruppestillinger innen kunst og fått viktige sitater og kritiske anerkjennelser. Fra 1979 til i dag har han tatt hele 176 førstepriser i malerkonkurranser. Paolo Fedeli er naturens arkaiske trubadur.

FOLK SIER OM HAM:

Paolo Fedeli er en maler med absolutt eleganse, en forteller av usannsynlige og ukjennelige hendelser, spørsmål uten svar.
Hans vandring mellom Toscana og den anonyme metropolen i et vestlig samtidssamfunn, hvor alle arkitektoniske panoramaer ligner hverandre i globaliseringens absurditet, kan også virke overraskende for oss. Som også språkets endring. Likevel ser vi en tynn forbindelse mellom småhusene, åsene, de klare himlene, nattelysene, gatene som glimrer av fuktighet, de gråsvarte atmosfærer av røyk: det finnes aldri levende vesener, som om folk, hverdagen, arbeidet, kjærligheten, hatet, konkurransen, våkenheten, søvnen, har unndre kunstnerens fantasier, som har ønsket å utelate enhver referanse til det sosiale eller, for å være presis, til verismen, fra sin poesi. Kanskje den franske poeten Paul Verlaine var enig med ham, etter å ha tatt avstand mellom ord og farger:
Det er også nødvendig at du ikke velger
ordene dine uten noe feil:
intet er mer kjært enn den grå sangen
der det usikre forenes med det presise.
Gå så langt som mulig unna den drepende vidd,
det grusomme ånd og den uren latter;
som får øynene til det blå til å gråte!
Ta retorikken og vrid halsen på den!
Her er derfor nøkkelen til Paolo Fedeli: selvreferansialitet og det overraskende har han erstattet med vagheten til det usikre. Hverdagsretorikken og støyen av dissonante stemmer har han erstattet med det hengende stillheten av fraværet. Gjenkjennelighetens fremstilling har han erstattet med sublimasjonen av visuell poesi.

Paolo Levi