René Magritte (1898-1967), after - Black Magic

René Magritte - Zwarte Magie (etter) - Offsettrykk/postertrykk - 70 x 50 cm

Navn: René Magritte
Tittel: Zwarte Magie
Type: Originalt kunstposter - Høykvalitets Offsettrykk/postertrykk til opprinnelig verk fra 1945
Forlag: KMSKB - Magritte Foundation - Standard Forlag
Stil: Moderne - Surrealisme

Karakteristikker:
- Perfekt tilstand: A+
- 70 x 50 cm
- Signert i trykk
- Etter opprinnelig verk av Magritte fra 1945

EKSTRA INFO OM KUNSTNEREN:
René François Ghislain Magritte (Lessen, 21. november 1898 – Schaarbeek, 15. august 1967) var en belgisk surrealistisk maler.

René Magritte arbeidet først som designer ved et tapetfabrikk og laget senere også mange plakater.

Magrittes debut som maler var kubistisk, futuristisk og abstrakt arbeid, påvirket av sin arbeidsleder Victor Servranckx ved tapetfabrikken UPL (les Usines Peters-Lacroix, i Machelen). Etter møtet med Giorgio de Chiricos arbeid begynte Magrittes arbeid å assimilere surrealistiske elementer i 1925. De Chirico avbilder objekter svært realistisk, men i totalt forskjellige kausale og temporale kontekster. Slik understreker De Chirico gåtefullheten i objektverdenen. Også den konvensjonelle orden og plasseringen av ting blir ironisert på denne måten.

Magritte laget først malerier (oljemaleri på lerret), men også gouache, gjenstander og collager.

Under ledelse av E.L.T. Mesens samarbeidet han om tidsskriftet Oesophage og fikk i 1927 sin første individuelle utstilling i galleriet "Le Centaure" i Brussel.

Mellom 1927 og 1930 oppholdt Magritte seg i en forstad til Paris, hvor hans surrealistiske visjon ble kronet med vennskap til Paul Éluard og André Breton, som allerede i 1924 hadde skrevet Det surrealistiske manifest. Da Breton en gang krevde at Magrittes kone fjernet en halskjede med et kors, besluttet han å returnere til Brussel.[1]

Da i 1930 "Galerie Le Centaure", hvor Magritte var under kontrakt, gikk konkurs, kunne E.L.T. Mesens kjøpe opp alle hans arbeider, omkring 200 på det tidspunktet.

I 1934 benyttet Magritte og hans følge seg av teknikken cadavre exquis også med bilder i etterfølgelse av språkeksperimentene hvor et dikt skrives av flere poeter.

Mellom 1934 og 1937 tegnnet Magritte under pseudonymet 'Emair' filmplakater for den tyske lydfilmdistributøren Tobis Klangfilm. Leuven byarkiv beholder syv plakater designet av Magritte.

Under andre verdenskrig jobbet og bodde Magritte i det franske Carcassonne. Han forfalsket kunst for å forsørge seg selv. Det handlet spesielt om verk av De Chirico, Picasso og Braque.[1] I en kort periode mellom 1940 og 1946 utvidet Magritte, etter råd fra sin agent, paletten litt med en impresjonistisk kritisitet (den såkalte 'Renoir-epoken'). Denne stil skulle selge bedre.

I 1945, etter tilbakekomsten til Belgia, ble han medlem av Belgias kommunistiske parti. I 1948 malte han kort i en tegneserieaktig stil, men også uten suksess.[1] Men like etter kort tid vendte Magritte tilbake til sin tidligere, nesten fotorealistiske stil, litt mer aggressiv, på grunn av det uroelige forholdet til hans tidligere surrealistiske miljø (Goemans, Scutenaire, Nougé, Lecomte, Souris, E.L.T. Mesens). Magrittes svarte humor førte ham ofte til morbide figurasjoner, ytterligere 'surrealistisk' gjennom de ofte umulig sannsynlige benevnelsene han ga sitt arbeid.

I 1953 skapte Magritte veggmalerier i Casinoet i Knokke ved belgisk kyst, i oppdrag for familien Nellens. Disse er nå beskyttet av Kongelige Kommisjon for Monumenter og Landskap. I 1960 ble han hedret for hele sitt arbeid med Belgias statlige pris. Det var første gang at Statens pris ble tildelt en kunstner.

På 1950-tallet var Magrittes verk svært ettertraktet hos samlere i New York. Dette forklarer den store tilstedeværelsen i dag i amerikanske samlinger. Også hans mest kjente ikon La Trahison des Images finnes der.

Magritte døde i 1967 i Schaarbeek av bukspyttkjertelkreft, hvor han også er begravd på kommunale kirkegård.

Det største deler av Magrittes oeuvre når det gjelder stil tilhører surrealisme, en av de viktige kunstretningene på 1900-tallet. I mange av hans verk forekommer nakne kvinner og naturtro malte fisker. Dette er sannsynligvis en referanse til det faktum at Magritte fant sin mor naken ved Samber etter at hun begikk selvmord.

Magrittes arbeid er like fint malt som verkene til for eksempel Salvador Dalí og Carel Willink, noe som understreker den realistiske effekten av forestillinger som i virkeligheten ikke eksisterer.

Det mest kjente verket av Magritte er uten tvil La Trahison des Images (1928-29) eller "Forræderiet mot bildet" med den malte teksten Ceci n'est pas une pipe under det svært realistiske bildet av en pipe. I dette verket maler René Magritte en pipe med budskapet under: "Dette er ikke en pipe" (Ceci n'est pas une pipe). Han ønsker å minne seg selv og betrakteren på at dette er et lerret malt med olje, altså et maleri, og ikke en ekte pipe. Hver referanse til en ekte pipe begår forræderi mot det faktum at en pipe egentlig er en idé og derfor har sin opprinnelse i sinnet.

Ved å stille oss spørsmål og nærmest bedra oss, tvinger Magritte oss til å tenke over kunst. I dette lyset kan også titlene i Magrittes verk ses. Disse titlene har vanligvis ingenting å gjøre med motivet i maleriet. Senere konseptuelle kunstnere tok dette enda lengre med installasjoner, en forestilling eller en happening, og reduserte kunstverket til en idé. Dette er også en kritikk av kunstnere som mener at de må gjengi virkeligheten så troverdig som mulig, slik hyperrealistene senere gjorde. René Magritte mente at oppgaven til en kunstner er å plassere realiteten i en annen ramme. Hans kunst vekker alltid flere spørsmål enn den svarer på. Et eksempel er maleriet av en havfrue, avbildet med et fiskehode og menneskeben. Et kjennetegn er også maleriet av en svært naturtro vegetar som ved halen endrer seg til en brennende sigar med vrimlende røklag (maleri "l'Exception" 1963). Magrittes verk vitner også om en særdeles stor beherskelse av oljemalings-teknikken.

Mange av Magrittes verker viser en metamorfose, en forandring fra et objekt til et annet. Eller verket er på andre områder umulig, for eksempel norges hus-serien i natt, med en klar himmel over daglys ovenfor. Eller en måne som henger foran bladene på et tre. Ugler eller andre fugler som vokser ut av jorden som planter.

Han er slekt med følgende kunstnere: Morris Louis Yves Klein Lucio Fontana Piet Mondriaan Niki de Saint Phalle Otto Piene Heinz Mack Kazimir Malevich Jean Tinguely Rainer Maria Latzke Jef Verheyen Pol Bury Walter Leblanc Rene Magritte André Racz Pierre Alechinsky Victor Vasarely Georges Vantongerloo Yves Klein Otto Piene Heinz Mack Lucio Fontana Piero Manzoni Jesús Rafael Soto Victor Vasarely Karl Otto Götz Gerhard Richter Anselm Kiefer Georg Baselitz Jannis Kounellis Cy Twombly Antoni Tàpies Hans Hartung Pierre Soulages Mark Rothko Kazuo Shiraga Bridget Riley Agostino Bonalumi Jean Tinguely Niki de Saint Phalle Guy Vandenbranden Marcel Duchamp Joseph Beuys Jean Tinguely Alexander Calder Nam June Paik Claes Oldenburg Chris Burden Richard Buckminster Fuller Karel Appel Asger Jorn Constant Nieuwenhuys Corneille Jean Dubuffet Jackson Pollock Willem de Kooning Hans Hartung Joan Miró Antoni Tàpies Sam Francis Franz Kline Mark Tobey André Masson Lucio Fontana Eduardo Chillida Kazuo Shiraga Zao Wou-Ki