René Magritte (1898-1967), after - The Lovers

René Magritte - De Minnaars - Offsetdruk/posterprint - 70 x 50 cm

Navn: René Magritte
Tittel: De Minnaars
Type: Original kunstplakat - Høykvalitets Offsettrykk/plakattrykk av originalverk fra 1928
Forlag: KMSKB - Magritte Foundation - Standaard Uitgeverij
Stil: Moderne - Surrealisme

Kjennetegn:
- Perfekt stand: A+
- 70 x 50 cm
- Signert i trykk
- Etter originalverk av Magritte fra 1928

EKSTRA INFORMASJON KUNSTNER:
René François Ghislain Magritte (Lessen, 21. november 1898 – Schaarbeek, 15. august 1967) var en belgisk surrealistisk kunstner.

René Magritte arbeidet i første omgang som designer ved et tapetfabrikk, og senere laget han også mange plakater.

Debuten hans i malerkunsten var kubistisk, futuristisk og abstrakt, under påvirkning av arbeidsgiveren Victor Servranckx ved tapetfabrikken UPL (les Usines Peters-Lacroix, i Machelen). Etter å ha blitt kjent med Giorgio de Chiricos verk, i 1925, begynte Magrittes arbeid å assimilere surrealistiske elementer. De Chirico fremstiller objekter svært realistisk, men i totalt forskjellige kausale og temporale kontekster. På denne måten fremheves gåtefulleheten i objektenes verden. Også den konvensjonelle orden og plassering av ting blir ironisert på samme måte.

Magritte laget for det meste malerier (olje på lerret), men også gouache, gjenstander og kollasjer.

Under ledelse av E.L.T. Mesens bidro han til tidsskriftet Oesophage og fikk i 1927 sin første individuelle utstilling i galleriet "Le Centaure" i Brussel.

Mellom 1927 og 1930 oppholdt Magritte seg i en forstad til Paris, hvor hans surrealistiske syn ble kronet av vennskapet med Paul Éluard og André Breton, som allerede hadde skrevet Det surrealistiske manifest i 1924. Da Breton en gang krevde at Magrittes kone fjernet et halskjede med et kors, besluttet han å vende tilbake til Brussel.

Da i 1930 "Galerie Le Centaure", hvor Magritte var under kontrakt, gikk konkurs, kunne E.L.T. Mesens kjøpe opp alle hans verk, på det tidspunkt rundt 200.

I 1934 tilpasset Magritte og hans følge teknikken cadavre exquis også til bilder i etterlikning av språkeksperimentene hvor et dikt skrives av flere poeter.

Mellom 1934 og 1937 tegnet Magritte under pseudonymet 'Emair' filmaffischer for den tyske lydfilmadvokaten Tobis Klangfilm. Leuven Byarkiv oppbevarer syv plakater som er designet av Magritte.

Under andre verdenskrig jobbet og opholdt Magritte seg i det franske Carcassonne. Han forfalsket kunst for å forsørge seg. Det hadde særlig med verk av de Chirico, Picasso og Braque å gjøre. I en kort periode, mellom 1940 og 1946, utvilket Magritte etter rådgivning fra agenten litt mer med en impresjonistisk betoning (den såkalte 'Renoir-perioden'). Denne stilen ville selge bedre.

I 1945, etter hjemkomsten til Belgia, ble han medlem av Belgias Kommunistparti. I 1948 begynte han kort å male i tegneserieaktig stil, men uten suksess. Men etter kort tid vendte Magritte tilbake til sin tidligere, nesten fotorealistiske stil, litt mer aggressiv, på grunn av det uroelige forholdet til hans forrige surrealistiske miljø (Goemans, Scutenaire, Nougé, Lecomte, Souris, E.L.T. Mesens). Magrittes svarte humor førte ofte til en morbide figurative uttrykk, enda mer 'surrealistisk' gjennom de noen ganger umulig usannsynlige betegnelser han ga til sine verk.

I 1953 lagde Magritte veggmalerier i Casinoen i Knokke ved den belgiske kysten, i oppdrag fra Nellens-familien. De er nå beskyttet av Kongelige Kommisjon for Monumenter og Landskap. Han ble i 1960 hedret med den belgiske statprisen for hele sitt arbeid. Det var første gang at Statprisen ble tildelt en kunstmaler.

På 1950-tallet var Magrittes verk svært ettertraktet hos samlere i New York. Dette forklarer den store tilstedeværelsen i dag av Magrittes verk i amerikanske samlinger. Også hans mest kjente ikon La Trahison des Images finnes der.

Magritte døde i 1967 i Schaarbeek av bukspyttkjertelkreft, hvor han også ligger begravd på den kommunale kirkegård.

Det største del av Magrittes oeuvre tilhører stilistisk surrealismen, en av de viktigste kunstretningene i det 20. århundre. I mange av hans verk finner man nakne kvinner og naturtro malte fisker. Dette er sannsynligvis en henvisning til det faktum at Magritte fant sin mor naken ved Samber-elvens bredd etter at hun begikk selvmord.

Magrittes verk, like vel som verk av for eksempel Salvador Dalí og Carel Willink, er svært fint malt, noe som fremhever den realistiske effekten av tilsynelatende ueksisterende forestillinger.

Det mest kjente verket til Magritte er uten tvil La Trahison des Images (1928-29) eller "Forræderiet av bildet" med den malte teksten Ceci n'est pas une pipe under det veldig realistiske bildet av en pipe. I dette verket maler René Magritte en pipe med rett undertekst: "Dette er ingen pipe" (Ceci n'est pas une pipe). Han vil minne seg selv og betrakteren på at dette er et lerret malt med oljefarger, altså et maleri, og ikke en ekte pipe. Hver referanse til en ekte pipe bryter med faktumet at en pipe egentlig er en idé og derfor har sin opprinnelse i sinnet.

Ved å stille oss spørsmål og feie oss semt, tvinger Magritte oss til å tenke over kunst. I dette lyset kan også titlene på Magrittes verk ses. Disse titlene har ofte ingenting å gjøre med motivet i maleriet. Senere konseptuelle kunstnere førte denne linjen svært ekstremt ved hjelp av installasjon, performance eller happening og reduserte kunstverket til en idé. Dette er også en kritikk av kunstnere som mener at de må gjengive virkeligheten så trofast som mulig, slik som hyperrealistene senere. René Magritte mente at det er kunstnerens oppgave å plassere realiteten i en annen ramme. Kunsten hans vekker alltid flere spørsmål enn den kan besvare. Eksempel på dette er maleriet av en havfrue, avbildet med en fiskekop og menneskehender.

Kensketning er også maleriet av en svært naturtro fremstilt fisk som ved bade haler blir til en brennende sigar med virvlende røyk (maleri "l'Exception" 1963). Magrittes verk vitner også om en særdeles stor beherskelse av teknikken med oljemaling på lerret.

Mange av Magrittes verk viser en metamorfose, en forandring av et objekt til et annet. Enten er verket på andre måter umulig, for eksempel serien av hus i natten, med en klar himmel over daglys. Eller en måne som henger foran bladene på et tre. Ugle eller andre fugler som vokser opp av bakken som planter.

Han er beslektet med følgende kunstnere: Morris Louis Yves Klein Lucio Fontana Piet Mondrian Niki de Saint Phalle Otto Piene Heinz Mack Kazimir Malevich Jean Tinguely Rainer Maria Latzke Jef Verheyen Pol Bury Walter Leblanc Rene Magritte André Racz Pierre Alechinsky Victor Vasarely Georges Vantongerloo Yves Klein Otto Piene Heinz Mack Lucio Fontana Piero Manzoni Jesús Rafael Soto Victor Vasarely Karl Otto Götz Gerhard Richter Anselm Kiefer Georg Baselitz Jannis Kounellis Cy Twombly Antoni Tàpies Hans Hartung Pierre Soulages Mark Rothko Kazuo Shiraga Bridget Riley Agostino Bonalumi Jean Tinguely Niki de Saint Phalle Guy Vandenbranden Marcel Duchamp Joseph Beuys Jean Tinguely Alexander Calder Nam June Paik Claes Oldenburg Chris Burden Richard Buckminster Fuller Karel Appel Asger Jorn Constant Nieuwenhuys Corneille Jean Dubuffet Jackson Pollock Willem de Kooning Hans Hartung Joan Miró Antoni Tàpies Sam Francis Franz Kline Mark Tobey André Masson Lucio Fontana Eduardo Chillida Kazuo Shiraga Zao Wou-Ki