René Magritte (1898-1967), after - Summertime





Legg til dine favoritter for å få et varsel når auksjonen begynner.
Catawiki kjøperbeskyttelse
Betalingen din er trygg hos oss helt til du mottar objektet ditt.Vis detaljer
Trustpilot 4.4 | 138947 anmeldelser
Vurdert utmerket på Trustpilot.
Beskrivelse fra selgeren
René Magritte - De Zomermaanden - Offsettrykk/plakattrykk - 70 x 50 cm
Navn: René Magritte
Tittel: De Zomermaanden
Type: Original kunstplakat - Høykvalitets Offsettrykk/plakattrykk basert på originaI verk fra 1953
Forlag: KMSKB - Magritte Foundation - Standard Forlag
Stil: Modern - Surrealisme
EGENSKAPER:
- Perfekt stand: A+
- 70 x 50 cm
- Signert i trykk
- Etter originalverk av Magritte fra 1953
EKSTRA INFO OM KUNSTNEREN:
René François Ghislain Magritte (Lessen, 21. november 1898 – Schaarbeek, 15. august 1967) var en belgisk surrealistisk maler.
René Magritte jobbet først som designer hos et tapetfabrikk og lagde senere også mange plakater.
Magrittes debut som maler var kubistisk, futuristisk og abstrakt, under innflytelse av hans overordnede i tapetfabrikken UPL (les Usines Peters-Lacroix, i Machelen). Etter møtet med Giorgio de Chiricos verk begynte Magritte å assimilere surrealistiske elementer. De Chirico avbilder objekter svært realistisk, men i helt forskjellige årsaks- og temporale kontekster. Slik fremhever De Chirico gåtefulle egenskaper ved objekter og verden. Også den konvensjonelle orden og plassering av ting blir på denne måten ironisert.
Magritte malte hovedsakelig oljemalerier på lerret, men også gouache, objekter og kollasjer.
Under ledelse av E.L.T. Mesens bidro han til tidsskriftet Oesophage og fikk i 1927 sin første individuelle utstilling i galleriet «Le Centaure» i Brussel.
Mellom 1927 og 1930 oppholdt Magritte seg i en forstad til Paris, hvor hans surrealistiske visjon ble kronet av vennskapet med Paul Éluard og André Breton, som hadde skrevet Det surrealistiske Manifestet allerede i 1924. Da Breton en gang krevde at Magrittes kone skulle ta av seg halskjedet med et kors, besluttet han å vende tilbake til Brussel.
Da i 1930 «Galerie Le Centaure», hvor Magritte var under kontrakt, gikk konkurs, kunne E.L.T. Mesens kjøpe opp alt hans arbeid, omtrent 200 verk på det tidspunktet.
I 1934 tilpasset Magritte og hans følge cadavre exquis-teknikken også til bilder i etterfølgelse av språkeksperimentene hvor et dikt ble skrevet av flere diktere.
Mellom 1934 og 1937 tegnet Magritte under pseudonymet 'Emair' filmaffischer for den tyske lydfilspredere Tobis Klangfilm. Leuven byarkiv oppbevarer syv plakater som er designet av Magritte.
Under andre verdenskrig arbeidet og oppholdt Magritte seg i det franske Carcassonne. Han forfalsket kunst for å forsørge seg. Dette dreide seg hovedsakelig om verk av De Chirico, Picasso og Braque. I en kort periode mellom 1940 og 1946 beriket Magritte paletten noe under veiledning av sin agent, med en impressionistisk vekt (den såkalte 'Renoir-epoken'). Denne stilen solgte bedre.
I 1945, etter hjemkomsten til Belgia, ble han medlem av Kommunistpartiet i Belgia. I 1948 malte han kort i en tegneserieaktig stil, men uten suksess. Men etter kort tid vendte Magritte tilbake til sin tidligere, nesten fotorealistiske stil, litt mer aggressiv på grunn av det urolige forholdet til hans tidligere surrealistiske miljø (Goemans, Scutenaire, Nougé, Lecomte, Souris, E.L.T. Mesens). Magrittes svarte humor ledet ham ofte til morbide figurasjoner, ytterligere «surrealistiske» gjennom de umulige navnene han ga arbeidene.
I 1953 skapte Magritte veggmalerier i Casinoet i Knokke ved den belgiske kysten, på oppdrag av Nellens-familien. Disse er nå beskyttet av Kongelige Kommisjon for Monumenter og Landskapsverken. Han ble i 1960 tildelt den belgiske statlige pris for hele sitt arbeid. Dette var første gang at Statens pris ble tildelt en maler.
På 1950-årene var Magrittes verker svært populære hos samlere i New York. Dette forklarer den store tilstedeværelsen i amerikanske samlinger i dag. Også hans mest kjente ikon La Trahison des Images befinner seg der.
Magritte døde i 1967 i Schaarbeek av pankreaskreft og er også begravet på det kommunale kirkegården i området.
Det største delen av magrittes oeuvre i stil er surrealismen, en av de viktigste kunstretningene i det 20. århundre. I mange av hans verk forekommer nakne kvinner og naturtro malte fisker. Dette er sannsynligvis en referanse til det faktum at Magritte fant sin mor naken i Samber etter at hun begikk selvmord.
Magrittes arbeid er like fint malt som verkene av for eksempel Salvador Dalí og Carel Willink, noe som understreker den realistiske effekten av bilder som i virkeligheten ikke eksisterer.
Det mest kjente verket av Magritte er uten tvil La Trahison des Images (1928-29), eller «forræderiet mot bildet» med den malte teksten Ceci n'est pas une pipe under en svært realistisk avbildning av en pipe. I dette verket maler René Magritte en pipe med teksten under som sier: «Dette er ingen pipe» (Ceci n'est pas une pipe). Han vil minne seg selv og betrakteren på at det her er et lerret malt med olje, altså et maleri, og ikke en ekte pipe. Hver referanse til en ekte pipe bryter med det faktum at en pipe egentlig er en idé og derfor har sin opprinnelse i sinnet.
Ved stadig å stille oss spørsmål og som det var å lure oss, tvinger Magritte oss til å tenke over kunst. I dette ligger også titlene til Magrittes verk. Disse titlene stemmer vanligvis ikke overens med temaet for maleriet. Senere konseptuelle kunstnere tok denne linjen veldig langt med installasjoner, performances eller happenings og reduserte kunstverket til en idé. Dette er også en kritikk av kunstnere som mener de må gjengi virkeligheten så trofast som mulig, slik som hyperrealistene senere. René Magritte mente at det er kunstnerens oppgave å plassere virkeligheten i en annen ramme. Kunstverket hans vekker alltid flere spørsmål enn det svarer. Som bevis på dette er bildet av en havfrue, avbildet med fiskhode og menneskeben. Kjennetegnet er også maleriet av en særdeles naturtro tegnet fisk som på hale-siden blir til en brennende sigar med rullende røyk (maleri «l'Exception» 1963). Magrittes arbeid vitner også om en svært stor beherskelse av oljemaleriø̈enteknikk.
Mange av Magrittes arbeider viser en metamorfose, en forandring av den ene gjenstanden til den andre. Enten er verket i andre henseender umulig, for eksempel serien av hus i natten, med en klar himmel i dagslys over dem. Eller en måne som henger foran bladene på et tre. Ugler eller andre fugler som vokser ut av jorden som planter.
Han er beslektet med følgende kunstnere: Morris Louis Yves Klein Lucio Fontana Piet Mondriaan Niki de Saint Phalle Otto Piene Heinz Mack Kazimir Malevich Jean Tinguely Rainer Maria Latzke Jef Verheyen Pol Bury Walter Leblanc Rene Magritte André Racz Pierre Alechinsky Victor Vasarely Georges Vantongerloo Yves Klein Otto Piene Heinz Mack Lucio Fontana Piero Manzoni Jesús Rafael Soto Victor Vasarely Karl Otto Götz Gerhard Richter Anselm Kiefer Georg Baselitz Jannis Kounellis Cy Twombly Antoni Tàpies Hans Hartung Pierre Soulages Mark Rothko Kazuo Shiraga Bridget Riley Agostino Bonalumi Jean Tinguely Niki de Saint Phalle Guy Vandenbranden Marcel Duchamp Joseph Beuys Jean Tinguely Alexander Calder Nam June Paik Claes Oldenburg Chris Burden Richard Buckminster Fuller Karel Appel Asger Jorn Constant Nieuwenhuys Corneille Jean Dubuffet Jackson Pollock Willem de Kooning Hans Hartung Joan Miró Antoni Tàpies Sam Francis Franz Kline Mark Tobey André Masson Lucio Fontana Eduardo Chillida Kazuo Shiraga Zao Wou-Ki
René Magritte - De Zomermaanden - Offsettrykk/plakattrykk - 70 x 50 cm
Navn: René Magritte
Tittel: De Zomermaanden
Type: Original kunstplakat - Høykvalitets Offsettrykk/plakattrykk basert på originaI verk fra 1953
Forlag: KMSKB - Magritte Foundation - Standard Forlag
Stil: Modern - Surrealisme
EGENSKAPER:
- Perfekt stand: A+
- 70 x 50 cm
- Signert i trykk
- Etter originalverk av Magritte fra 1953
EKSTRA INFO OM KUNSTNEREN:
René François Ghislain Magritte (Lessen, 21. november 1898 – Schaarbeek, 15. august 1967) var en belgisk surrealistisk maler.
René Magritte jobbet først som designer hos et tapetfabrikk og lagde senere også mange plakater.
Magrittes debut som maler var kubistisk, futuristisk og abstrakt, under innflytelse av hans overordnede i tapetfabrikken UPL (les Usines Peters-Lacroix, i Machelen). Etter møtet med Giorgio de Chiricos verk begynte Magritte å assimilere surrealistiske elementer. De Chirico avbilder objekter svært realistisk, men i helt forskjellige årsaks- og temporale kontekster. Slik fremhever De Chirico gåtefulle egenskaper ved objekter og verden. Også den konvensjonelle orden og plassering av ting blir på denne måten ironisert.
Magritte malte hovedsakelig oljemalerier på lerret, men også gouache, objekter og kollasjer.
Under ledelse av E.L.T. Mesens bidro han til tidsskriftet Oesophage og fikk i 1927 sin første individuelle utstilling i galleriet «Le Centaure» i Brussel.
Mellom 1927 og 1930 oppholdt Magritte seg i en forstad til Paris, hvor hans surrealistiske visjon ble kronet av vennskapet med Paul Éluard og André Breton, som hadde skrevet Det surrealistiske Manifestet allerede i 1924. Da Breton en gang krevde at Magrittes kone skulle ta av seg halskjedet med et kors, besluttet han å vende tilbake til Brussel.
Da i 1930 «Galerie Le Centaure», hvor Magritte var under kontrakt, gikk konkurs, kunne E.L.T. Mesens kjøpe opp alt hans arbeid, omtrent 200 verk på det tidspunktet.
I 1934 tilpasset Magritte og hans følge cadavre exquis-teknikken også til bilder i etterfølgelse av språkeksperimentene hvor et dikt ble skrevet av flere diktere.
Mellom 1934 og 1937 tegnet Magritte under pseudonymet 'Emair' filmaffischer for den tyske lydfilspredere Tobis Klangfilm. Leuven byarkiv oppbevarer syv plakater som er designet av Magritte.
Under andre verdenskrig arbeidet og oppholdt Magritte seg i det franske Carcassonne. Han forfalsket kunst for å forsørge seg. Dette dreide seg hovedsakelig om verk av De Chirico, Picasso og Braque. I en kort periode mellom 1940 og 1946 beriket Magritte paletten noe under veiledning av sin agent, med en impressionistisk vekt (den såkalte 'Renoir-epoken'). Denne stilen solgte bedre.
I 1945, etter hjemkomsten til Belgia, ble han medlem av Kommunistpartiet i Belgia. I 1948 malte han kort i en tegneserieaktig stil, men uten suksess. Men etter kort tid vendte Magritte tilbake til sin tidligere, nesten fotorealistiske stil, litt mer aggressiv på grunn av det urolige forholdet til hans tidligere surrealistiske miljø (Goemans, Scutenaire, Nougé, Lecomte, Souris, E.L.T. Mesens). Magrittes svarte humor ledet ham ofte til morbide figurasjoner, ytterligere «surrealistiske» gjennom de umulige navnene han ga arbeidene.
I 1953 skapte Magritte veggmalerier i Casinoet i Knokke ved den belgiske kysten, på oppdrag av Nellens-familien. Disse er nå beskyttet av Kongelige Kommisjon for Monumenter og Landskapsverken. Han ble i 1960 tildelt den belgiske statlige pris for hele sitt arbeid. Dette var første gang at Statens pris ble tildelt en maler.
På 1950-årene var Magrittes verker svært populære hos samlere i New York. Dette forklarer den store tilstedeværelsen i amerikanske samlinger i dag. Også hans mest kjente ikon La Trahison des Images befinner seg der.
Magritte døde i 1967 i Schaarbeek av pankreaskreft og er også begravet på det kommunale kirkegården i området.
Det største delen av magrittes oeuvre i stil er surrealismen, en av de viktigste kunstretningene i det 20. århundre. I mange av hans verk forekommer nakne kvinner og naturtro malte fisker. Dette er sannsynligvis en referanse til det faktum at Magritte fant sin mor naken i Samber etter at hun begikk selvmord.
Magrittes arbeid er like fint malt som verkene av for eksempel Salvador Dalí og Carel Willink, noe som understreker den realistiske effekten av bilder som i virkeligheten ikke eksisterer.
Det mest kjente verket av Magritte er uten tvil La Trahison des Images (1928-29), eller «forræderiet mot bildet» med den malte teksten Ceci n'est pas une pipe under en svært realistisk avbildning av en pipe. I dette verket maler René Magritte en pipe med teksten under som sier: «Dette er ingen pipe» (Ceci n'est pas une pipe). Han vil minne seg selv og betrakteren på at det her er et lerret malt med olje, altså et maleri, og ikke en ekte pipe. Hver referanse til en ekte pipe bryter med det faktum at en pipe egentlig er en idé og derfor har sin opprinnelse i sinnet.
Ved stadig å stille oss spørsmål og som det var å lure oss, tvinger Magritte oss til å tenke over kunst. I dette ligger også titlene til Magrittes verk. Disse titlene stemmer vanligvis ikke overens med temaet for maleriet. Senere konseptuelle kunstnere tok denne linjen veldig langt med installasjoner, performances eller happenings og reduserte kunstverket til en idé. Dette er også en kritikk av kunstnere som mener de må gjengi virkeligheten så trofast som mulig, slik som hyperrealistene senere. René Magritte mente at det er kunstnerens oppgave å plassere virkeligheten i en annen ramme. Kunstverket hans vekker alltid flere spørsmål enn det svarer. Som bevis på dette er bildet av en havfrue, avbildet med fiskhode og menneskeben. Kjennetegnet er også maleriet av en særdeles naturtro tegnet fisk som på hale-siden blir til en brennende sigar med rullende røyk (maleri «l'Exception» 1963). Magrittes arbeid vitner også om en svært stor beherskelse av oljemaleriø̈enteknikk.
Mange av Magrittes arbeider viser en metamorfose, en forandring av den ene gjenstanden til den andre. Enten er verket i andre henseender umulig, for eksempel serien av hus i natten, med en klar himmel i dagslys over dem. Eller en måne som henger foran bladene på et tre. Ugler eller andre fugler som vokser ut av jorden som planter.
Han er beslektet med følgende kunstnere: Morris Louis Yves Klein Lucio Fontana Piet Mondriaan Niki de Saint Phalle Otto Piene Heinz Mack Kazimir Malevich Jean Tinguely Rainer Maria Latzke Jef Verheyen Pol Bury Walter Leblanc Rene Magritte André Racz Pierre Alechinsky Victor Vasarely Georges Vantongerloo Yves Klein Otto Piene Heinz Mack Lucio Fontana Piero Manzoni Jesús Rafael Soto Victor Vasarely Karl Otto Götz Gerhard Richter Anselm Kiefer Georg Baselitz Jannis Kounellis Cy Twombly Antoni Tàpies Hans Hartung Pierre Soulages Mark Rothko Kazuo Shiraga Bridget Riley Agostino Bonalumi Jean Tinguely Niki de Saint Phalle Guy Vandenbranden Marcel Duchamp Joseph Beuys Jean Tinguely Alexander Calder Nam June Paik Claes Oldenburg Chris Burden Richard Buckminster Fuller Karel Appel Asger Jorn Constant Nieuwenhuys Corneille Jean Dubuffet Jackson Pollock Willem de Kooning Hans Hartung Joan Miró Antoni Tàpies Sam Francis Franz Kline Mark Tobey André Masson Lucio Fontana Eduardo Chillida Kazuo Shiraga Zao Wou-Ki

