Elizabeth - La Escalera al Refugio de la Cima

Kunstverk av artisten Elizabeth skapt i teknikken olje på lærret av høy kvalitet.
Dimensjon: 50 x 70 cm av maleriet.
Original utgave.
Forsendelsen vil foretas gjennom United Parcel Service (UPS) til Spania og Europa, og gjennom FedEx til resten av verden.
Verket vil være rullet sammen og beskyttet med flere lag emballasje, bobleplast og plassert i et slitesterkt rør.
Når verket er betalt, kreves tre dager for emballasjeprosessen og levering til transportselskapet.
Verket vil ankomme innen ti dager, avhengig av destinasjonsland.

Den cubanske maleren Elizabeth (yrkesutdanning), bosatt og aktiv i Havana, utvikler en serie drømmeaktige landskap hvor den hjemlige arkitekturen hviler på svevende steiner og umulige likevekter. Hennes komposisjoner — mellom hav og himmel — foreslår en poetisk refleksjon over tilflukt, hukommelse og skrøpeligheten i det beboelige. Med en atmosfærisk håndtering av himmelen og en livlig palett av blått, rosé og grønt, skaper kunstneren scener med intens følelsesmessig lysstyrke: opplyste vinduer, røykfylt ildsteder, trappene som stiger, trær som blomstrer i umulige høyder. Verket kombinerer presisjon i detalj og uttrykk i materialet, og oppnår bilder med sterk visuell og narrativ effekt, i stand til å eksistere i spennet mellom ettertanke og undring.

Disse stykkene av Elizabeth bygger et univers hvor huset — det intime symbolet på tilflukt — blir en poetisk ide i stedet for arkitektur: det synes å være opphengt, forankret i umulige bergarter, balansert i steintårn, isolert i små holmer som om den virkelige verden hadde blitt redusert til det essensielle. Det finnes en stille fortelling i hver scene: trappen som fører opp mot det uvisse, røyken som gir tegn på liv fra en ovn, de opplyste vinduene som gjør det fjerne varmt, og trærne som, selv i umulige høyder, åpner seg som et løfte om kontinuitet.

Temaet er i bunn og grunn en metafor om tilhørighet og balanse: «å bo» er ikke bare å være et sted, men å holde det oppe. Elizabeth gjør landskapet til en følelsesmessig tilstand. Steinene — tunge, eldgamle — fremtrer med volum og nyanser, i farger som går fra fiolett til oker og fra dyp blått til mosegrønne toner, som om hver stein bærer minne og tid. Ovenpå det ligger livet: røde tak, lysende treverk, frodig løvverk. Den spenningen mellom det solide og det skjøre, mellom det stabile og det opphengt, er hvor verket puster sterkest.

I det kromatiske er det et klart valg: vide, atmosfæriske himler, fulle av skyer som fungerer som scenografi og som musikk. Fargen begrenser seg ikke til å «beskrive»; den tolker. Blåtoner blir til hav og også avstand; rosafarger og oransjer i skumringen tilfører en dempet lysende melankoli; grønntoner, til tider intense, bringer håp og friskhet. Penselstrøket veksler mellom rolige soner (himmelen og glaseffekt) og mer påtakelige øyeblikk i løvverk og berg, hvor det kjennes en sans for kontrast og tekstur. Utfallet er et bilde med stor lesbarhet — nesten som et eventyr — men med en symbolsk dybde som unngår å bli ren dekor.

Også fremheves den kompositoriske følelsen: Elizabeth kan styre blikket med klare ruter (trapper, rekkverk, svakt skrå kliff, kurver i stammer) og skape interessepunkter uten å overbelaste. Fuglene, bølgene, steinene i forgrunnen eller detaljer av dører og balkonger er ikke tilbehør: de er tegn som aktiverer scenen, små «bevis» på virkelighet i en verden som tillater det umulige. Denne blandingen av fantasi og følelsesmessig sannhet plasserer disse verkene i et område nær magisk realisme i maleri: et sted hvor det ekstraordinære ikke overrasker, det skjer rett og slett.

Denne suggestive verket, løst med bemerkelsesverdig mestring i olje på lerret, tilhører en stil av magisk realisme med surrealistiske undertoner, hvor landskapet blir en metafor for isolasjon og indre ro. Kunstneren klarer å formidle en dyp følelse av tilflukt og transcendens ved å løfte en detaljert trehytte over en imponerende struktur av svevende steiner, omringet av et hav av eteriske skyer. Bruken av lys er mesterlig: den varme gullgløden som strømmer ut fra hjemmets indre står i harmoni med vegetasjonens dualitet, representert av et frodig tre med høstløv i en rødaktig nyanse som vekker vitalitet, og et tørt tre med nakne grener som antyder tidens gang. Gjennom en livlig palett som balanserer himmelblå nyanser med de varme tonene fra ild og natur, inviterer forfatteren betrakteren på en reise mot avkobling, der den lange stige symboliserer menneskets innsats for å nå en tilstand av indre ro og opphøyethet over verdens kaos.