Walter Geraci - La danza dei due solstizi

Akryl, bronse og gull på lerret - klar til å henges - med sertifikat for ekthet - sendt i en solid og godt beskyttet pakke.

For veldig lenge siden, da fjellene fortsatt var unge og slettene bare gyllen støv, kjente verden ikke balanse. Det var en æra dominert av den Store Skygge, hvor hver farge var dempet og hver lyd et strevsomt hvisk. I dette tomrommet levde Kaida og Ren.

Kaida var Zenits Hane (den øverst i maleriet). Hun så alltid mot himmelen, vingene hennes fanget de siste, svake glødene av lys og holdt dem tett, som glør i en døende brann. Hjertet hennes brant for løftet om varme.

Ren var Nadirs Hane (den nederst). Hun så mot den sårede jord, klørne dypt forankret i den tørre jorden, mens hun prøvde å høre livets sovende røtter. Hjertet hennes slo for håpet om tålmodighet.

Begge visste at Mørket ikke var evig, men en slutt. De visste at de måtte handle før verden sklir inn i den endelige glemme. Ikke med vold, men med skjønnhet. Med *danse*.

De begynte sin dans i en ettermiddag som aldri ble klokken tolv. Bevegelsene deres var langsomme og kraftfulle, hvert vingeslag en utfordring mot gråheten. Walte, artisten som har malt dette bildet, har ikke bare fanget formen deres, men selve essensen av energien deres.

Mens de danset, begynte fargene å endre seg.

* **Bakgrunnen:** Kaidas vinger, sprett ut mot himmelen, søkte ikke bare lyset, men skapte det. De rørte ved den stillestående luften, løftet skyer av kopper- og gullstøv som kunstneren har gjengitt med rike teksturer og glitrende gnister. Dette var ikke en stillestående bakgrunn, det var universets energi som våknet, et virvel av metallisk varme som drev vekk kulden.
* **Kroppene:** Kroppene deres av renhvit symboliserte klarheten i intensjonen, den rene begynnelsen. Men Walter la til nyanser av blå-grå i fjærdrakten. Dette blå var ikke vinterens kulde, men minnet om det dype vannet og friskheten til regnet som var i ferd med å komme tilbake.
* **De røde manene:** Deres røde «krone» var fokuspunktene for viljen deres. De var de bittesmå frøene til den kosmiske flammen de plantet i verden. Hos Kaida er det røde et fyrtårn vendt mot himmelen; hos Ren er det et løfte forankret i jorden.

Øyeblikket fanget i maleriet er høydepunktet. Ren utfører en siste utflukt mot jorden (kroppen buet nedover) for å få vitaliteten tilbake fra materiens slynger. Kaida tar av for å omfavne denne vitaliteten og spre den ut i kosmos. De krysser hverandre, vingene er et dynamisk speil av den andre, og danner en bevegelsesarkitektur som Clara Young (hva som står i signaturen) har gjort evig i brede og hevdesfulle strøk.

Da dansen deres tok slutt, så de seg en siste gang. Verden var ikke lenger grå; den var gyllen, livfull, klar til å blomstre. Men de to var utmattet. De hadde forbrukt sin dødelige essens for å gi liv til verden.

De er ikke døde, derimot. Med et siste glimt smeltet kroppene deres, hvite og svarte, inn i omgivelsene. Ren ble til røttene til de første kjempe-treene; Kaida ble til lyset av nye morgener. Og maleriet som Walter Geraci har skapt, er ikke bare et portrett av to majestetiske fugler; det er portalen gjennom hvilken energien til den første, livgivende vårsolsetning kommer inn i vår verden, og minner oss om at selv i de dypeste skygger finnes det en gyllen dans som venter på å bli utført.