Montiel-1985 - "FÓSIL VIVIENTE"

Dette verket utforsker spenningen mellom materialets skjørhet og essensens vedvarende nærvær. Fiskenes figur fremtrer åpen, og avslører ikke bare dens indre struktur, men også et hjerte som utfordrer anatomisk logikk for å bli et symbol. Der hvor bare den biologiske mekanikken burde være synlig, trer det emosjonelle sentrum, minnet om liv som overlever tidens slitasje, frem. Kroppen, nesten redusert til et fossil, vekker minner om hva som en gang var. Dens avdempede former minner om at all eksistens er underlagt transformasjon, tap og forandring. Likevel forblir hjertet intakt, pulserende og lysende, som en kraft som nekter å forsvinne. Det er metaforen for det som forblir levende utover den fysiske overflaten: identiteten, affektene, minnene og ånden. Verket skaper en dialog mellom liv og død, mellom varighet og forsvinning. Fisken, et gammelt innbyggert i dypet, blir her vitne til geologisk og menneskelig tid. Skjelettet snakker om fortiden; hjertet om den pågående nåtiden av følelsen. Sammen bygger de et bilde hvor sårbarhet ikke er synonymt med svakhet, men med sannhet. Det blå bakteppet, vidstrakt og stille, bringer tankene til havet som livets opprinnelse og arkiv. I dette opphøyde rommet ser skapningen ut til å flyte mellom to tilstander: relikvie og organisme, minne og nærvær. Slik stiller Fósil Viviente et grunnleggende spørsmål: Hva er det egentlig som overlever når tiden har forbrent formen? Svaret ser ut til å banke i sentrum av bildet. Det er ikke kroppen som varer, men det som ga den mening. For selv når materien brytes ned, finnes det en usynlig kraft som fortsetter å bo i verdens minne. Der hvor fossilens slutt, begynner det indre livet.