Antonio Nasuto - The three Graces, 2099





100 € | ||
|---|---|---|
55 € | ||
2 € | ||
Catawiki kjøperbeskyttelse
Betalingen din er trygg hos oss helt til du mottar objektet ditt.Vis detaljer
Trustpilot 4.4 | 139992 anmeldelser
Vurdert utmerket på Trustpilot.
Beskrivelse fra selgeren
Olje på lerret av jute, 60x80 cm.
Antonio Nasuto er utdannet innen arkitektur ved Universitetet i Napoli, hvor han senere fullfører en treårig spesialisering i design. Denne tverrfaglige utdannelsen påvirker hans visuelle språk i vesentlig grad, preget av streng komposisjon og oppmerksomhet på bildets struktur.
Han er for tiden universitetslektor i kunstnerisk anatomi ved Kunstakademiet i Foggia, og kombinerer undervisningen med en kontinuerlig malerisk forskning som fokuserer på menneskekroppen og den narrative dimensjonen til figuren.
Han har hatt solo- og gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt. Blant hovedutstillingene: solo-utstillinger på Palazzetto dell’Arte i Foggia (2002, 2003), kollektivutstillingen dedikert til P. P. Pasolini i Tribunale della Dogana i Foggia (2007), 150 Souvenirs d’Italie ved Galleria d’Arte Moderna e Contemporanea “Atelier degli Artisti” i Roma (2011), Il filo di Arianna. Labirinto fisico e mentale på Palazzo delle Arti Beltrani i Trani (2011), solo-utstilling på Palazzo Ducale Paternò Caracciolo i Pietramelara (2013) og L’ospite inatteso i Villetta Barrea (2016).
I denne sammenhengen inngår maleriet The three Graces 2099, som ikke bare kaller fram et klassisk myt, men blir en refleksjon over klimakrisen og menneskehetens fremtid. Symbolet på skjønnhet, fruktbarhet og harmoni blir overført til fremtiden i en apokalyptisk horisont, hvor det øde og desertifiserte landskapet blir en metafor for tap av balanse mellom menneske og natur.
De tre kvinnelige figurene forvandles til de siste vitnene til en verden som allerede er i ferd med å gå under, voktere av en frodig fortid som truer med å forsvinne.
Valget av 2099 er ikke tilfeldig: slutten av århundret framtrer som en symbolsk terskel, punktet hvor konsekvensene av våre handlinger allerede vil være irreversible.
Gjennom denne nytolkningen av klassisismen har maleriet som mål å ryste betrakterens bevissthet og tvinge dem til en skjerpet konfrontasjon med vår tids sårbarhet. For kunst, som historie, er aldri bare et bilde av fortiden, men et uroende speil av vår nåtid.
Olje på lerret av jute, 60x80 cm.
Antonio Nasuto er utdannet innen arkitektur ved Universitetet i Napoli, hvor han senere fullfører en treårig spesialisering i design. Denne tverrfaglige utdannelsen påvirker hans visuelle språk i vesentlig grad, preget av streng komposisjon og oppmerksomhet på bildets struktur.
Han er for tiden universitetslektor i kunstnerisk anatomi ved Kunstakademiet i Foggia, og kombinerer undervisningen med en kontinuerlig malerisk forskning som fokuserer på menneskekroppen og den narrative dimensjonen til figuren.
Han har hatt solo- og gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt. Blant hovedutstillingene: solo-utstillinger på Palazzetto dell’Arte i Foggia (2002, 2003), kollektivutstillingen dedikert til P. P. Pasolini i Tribunale della Dogana i Foggia (2007), 150 Souvenirs d’Italie ved Galleria d’Arte Moderna e Contemporanea “Atelier degli Artisti” i Roma (2011), Il filo di Arianna. Labirinto fisico e mentale på Palazzo delle Arti Beltrani i Trani (2011), solo-utstilling på Palazzo Ducale Paternò Caracciolo i Pietramelara (2013) og L’ospite inatteso i Villetta Barrea (2016).
I denne sammenhengen inngår maleriet The three Graces 2099, som ikke bare kaller fram et klassisk myt, men blir en refleksjon over klimakrisen og menneskehetens fremtid. Symbolet på skjønnhet, fruktbarhet og harmoni blir overført til fremtiden i en apokalyptisk horisont, hvor det øde og desertifiserte landskapet blir en metafor for tap av balanse mellom menneske og natur.
De tre kvinnelige figurene forvandles til de siste vitnene til en verden som allerede er i ferd med å gå under, voktere av en frodig fortid som truer med å forsvinne.
Valget av 2099 er ikke tilfeldig: slutten av århundret framtrer som en symbolsk terskel, punktet hvor konsekvensene av våre handlinger allerede vil være irreversible.
Gjennom denne nytolkningen av klassisismen har maleriet som mål å ryste betrakterens bevissthet og tvinge dem til en skjerpet konfrontasjon med vår tids sårbarhet. For kunst, som historie, er aldri bare et bilde av fortiden, men et uroende speil av vår nåtid.

