Siro Penagini (1885-1952) - Donna e bambino

Biografi
Siro Penagini ble født i Milano den 1. desember 1885. Etter et skolepraktisk tilbud ved ulike kollegier, hvor han fikk en betydelig humanistisk utdanning, oppnådde han som attpåklatt av seksten års alder vitnemål som techniker (geometer), men hans kunstneriske tilbøyeligheter førte ham i 1905 til å melde seg inn ved Brera-akademiet hvor han ble kjent med Aldo Carpi, med hvem han forble venn hele livet. Penagini av selvstendig innstilling følte seg ikke komfortabel med én av professorene, Mentessi; mot slutten av 1906 og begynnelsen av 1907 besluttet han å forlate Brera og gå inn på den kongelige akademi i München, hvor han fikk anledning til å treffe de nye europeiske tendensene.
I 1910 vendte han tilbake til Italia, men med svekket helse, og frem til 1913 oppholdt han seg i Milano og i Caravate (VA). I 1914, på legers anbefaling, flyttet han til Terracina og kom i kontakt med det romerske kunstmiljøet, spesielt med artistene Spadini, Oppo, Carena, Socrate, Ferrazzi, Selva og Zanelli. Fra Terracina flyttet han til Sorrento-halvøya, særlig Positano, hvor han ble kjent med Maksim Gorkij og ble hans venn.
I 1918 giftet Penagini seg med Rosalinda Steffenini.
I 1920 vendte han tilbake til Milano hvor han tok et atelier sammen med Gian Emilio Malerba, og samme år deltok han i den første Venezia-biennalen hvor han for øvrig var til stede helt fram til 1948 (med en personlig utstilling i 1938). Samme år ble inntektene av salget av mange av hans verk gitt til kritikeren og samleren Gustavo Botta, og han dro til Sardinia, hvor han oppholdt seg i Sinnai, Aritzo, Atzara og Desulo, hvor han malte både stedene og folket i deres arkaiske drakter.
I desember 1922 holdt han sin første personlige utstilling hos Bottega della Poesia i Milano i Via Montenapoleone.
I 1923 trakk han seg tilbake til Solcio ved Maggia-sjøen (Lago Maggiore) hvor han restaurerte og utvidet et rustikt hus og bygde et stort atelier. Han tilbrakte noen timer med å lese russiske romanforfattere og å studere fortidens kunstnere, spesielt Giotto, Masaccio, Carpaccio, Rafael, Rembrandt, Vermeer, Goya og Daumier.
Han reiste sjelden til landsbyen, og i Milano kom han bare ned ved enkelte utstillinger, som for eksempel i 1924 da han ble utnevnt til æresmedlem av Brera-akademiet og i 1926 da han deltok i første utstilling av Novecento i Palazzo della Permanente. I 1939 tok han del i den andre utstillingen av Novecento.
I 1934 oppnådde han gullmedaljen ved den internasjonale utstillingen i Budapest, og i 1936 vant han prisen ved Real Academia di Roma.
I 1937, på forespørsel fra arkitekten Piacentini, fresko-malte han i Milano rettssal i Palazzo di Giustizia et “Moses som dikter lovene”; mens i 1939 for EUR-E42 i Roma fikk han oppdrag om to mosaikker, hvor han kun laget skisser da krigen tvang til stans i prosjektet.
Krigsårene var en ekstremt smertefull tid for Penagini: i ett år fikk han ikke vite noe om sønnen som hadde dratt til fronten; vennen Aldo Carpi og kunstkritikeren Raffaello Giolli ble deportert til samme leir, hvor denne sistnevnte ikke kom tilbake, mens ved Solcio sin gamle brygge, rett ved hjemmet, ble ti partisaner henrettet av tyskerne. Av disse omstendighetene kom han aldri seg, og hans arbeid avtok og stanset helt. Han tilbrakte dagene i stillhet, lesende og grublende. I Solcio døde han 8. desember 1952, 67 år gammel.