Antonio Morato (1903–1989) - Composizione Anatomica

KUNSTNER

Antonio Morato (Este, 17. mars 1903 – Padova, 13. mars 1989) fikk sin utdannelse i det livlige Padova på 1920-tallet, utenfor de tradisjonelle akademiske løpene. I begynnelsen sto han nær «Novecento»-bevegelsens ideer, og utmerket seg med en sterk figurativ følsomhet basert på en instinktiv tilnærming til virkeligheten. Han likte nemlig å omtale kunstnere som «dyr med briller», i stand til på forhånd å fange opp det som rørte seg i tiden. I de første lerretene, viet stilleben, masker og landskapsmotiver, forente han en ekte folkelig ånd med stor formell og kompositorisk omhu.

Etter krigen utviklet formspråket hans seg ved å ta opp i seg Picassos romlige oppbrytninger og Matisses kolorisme, før han fra slutten av 1950-årene gikk over til en mer intim og desillusjonert produksjon. Den sene fasen vendte seg bort fra flyktige moter og fikk en mer introspektiv tone: Landskapets opprinnelige, idylliske sang fra Veneto måtte vike for et maleri som uttrykte en følbar motvilje mot urbaniseringens og industrisamfunnets fremmarsj. De typiske motivene hans ble dermed gjengitt med en mer knapp og essensiell fargeføring, samtidig som fargen forble et sentralt element i oppbyggingen av volumene.

Teknisk sett var Morato ikke bare en dyktig staffelimaler, som arbeidet med alt fra olje til pastell, men også en fremragende freskomaler. Blant de mest prestisjefylte offentlige arbeidene hans finner vi dekorasjonene i «Sala delle studentesse» ved Palazzo del Bo og freskesyklusene, deriblant «Via Crucis», i kirken Sacra Famiglia i Padova (1939–1940). I dag oppbevares og vises arbeidene hans, som er en verdifull dokumentasjon av hele hans stilistiske utvikling, i Padovas kommunale samlinger og inngår i prestisjefylte private samlinger. Dette bekrefter betydningen til denne originale og egenrådige representanten for det venetianske 1900-tallsmaleriet.

BESKRIVELSE

«Composizione Anatomica», blandet teknikk på lerret, 100 x 70 cm, datert til 1960-årene. Maleriet er ikke signert, men er med sikkerhet utført av Morato, både på grunnlag av sammenligning med andre verk og proveniens, ettersom det stammer fra malerens arvinger. Et forskriftsmessig ekthets- og provenienssertifikat følger med.

Verket utforsker den dynamiske spenningen i menneskekroppen, plassert i en kompleks arkitektonisk og miljømessig komposisjon. I det nedre og sentrale feltet trer to nakne skikkelser med slanke, nervøse konturer frem, sett i profil i en rytmisk bevegelse som kan være en oppadgående bevegelse eller dans: Anatomiene, bøyd i knærne i en kantet og spenstig positur, strekker seg mot venstre og fletter armene sammen, mens en liten solgul kule lyser øverst, innrammet av en nisje. Scenen deles vertikalt av en smal søyle i svarte og hvite diagonale bånd. Bak den, i det nedre høyre feltet, skimtes en tredje kroppslig skikkelse med fyldigere, mer omsluttende former, modellert i lillatoner. I det øvre feltet åpner rommet seg mot to ulike scenarier: Til venstre antyder et virvar av stammer og grønne løvverk en trerik bakgrunn, mens geometriske volumer fra en bygning med skråtak trer frem til høyre, flankert av okerfargede murer og en trapp.

Komposisjonen bygger på et strengt ortogonalt rutenett som deler flaten inn i separate felter. Den solide, statiske virkningen brytes av den skrå og artikulerte bevegelsen i lemmene i forgrunnen. Den tette, pastose og konstruktive penselføringen veksler mellom brede, kantede strøk som bygger opp bakgrunnens felter, og lange, bølgende fargeflater med mørke konturer som former kroppens muskelspenning. Særlig fremtredende er verkets oppbygging og fargeharmoni, der fargen selv skaper den plastiske strukturen og markerer de romlige planene. Paletten er komponert som en raffinert symfoni av kjølige, mineralske klanger – salviegrønt, skifergrått, malva og dype lillatoner – opplyst av kraften i de krittaktige hvite feltene som gir bakgrunnen rom. Helheten varmes opp og balanseres på utsøkt vis av de lysende innslagene av gyllengult i den sentrale kulen og veggene øverst til høyre, jordbrune og okerfargede toner i bakken og livlige innslag av korallrødt og cyklamen langs kantene. Slik skapes en tonal vev med enestående sammenheng og musikalitet.

Maleriet kan dateres til 1960-årene og hører fullt og helt til Moratos modne og mer desillusjonerte periode, som begynte mot slutten av det foregående tiåret, preget av en introspektiv og egenartet utforskning. Den europeiske impulsen han tok opp i seg etter krigen – synlig både i den plastiske og romlige oppbrytningen med røtter hos Picasso og i den uttrykksmessige friheten i fargebruken, med tydelige minner om Matisse – munner her ut i en knappere og mer essensiell utførelse, samtidig som fargen fortsatt er det absolutte omdreiningspunktet i oppbyggingen av volumene. Kunstneren holder seg unna flyktige moter, går nå videre fra det gamle, idylliske landskapssynet fra Veneto og lar, i det tette samspillet mellom menneskekropper, trær og murpartier, den motviljen mot urbaniseringens fremmarsj som er typisk for hans sene periode, komme til syne. Han bekrefter dermed sin rolle som det «dyret med briller» med instinktiv mottakelighet, i stand til å fange opp det som rører seg i tiden og omsette det i et kraftfullt poetisk syn.

TILSTANDSRAPPORT

God generell tilstand. Verket er intakt i alle deler, med livlige og tydelig lesbare farger og penselstrøk.

Bildet av maleriet i et interiør er generert med kunstig intelligens og må kun betraktes som illustrerende. Det er bare de øvrige bildene som gjelder; de viser gjenstanden og dens egenskaper, både generelt og i detalj, på en troverdig måte.

Sporbar og forsikret forsendelse med egnet emballasje.