Max H. Mahlmann (1912-2000) - Minimalist composition

Max H. Mahlmann: Komposisjon, fra porteføljen La Lune en Rodage III

Originalt serigrafi-trykk på kartong, utgitt av Edition Panderma, Carl Laszlo, Basel, i det tredje bindet av La Lune en Rodage (1977). Signert for hånd og datert 1966 av kunstneren. Fra opplaget på 230; i tillegg ble 65 eksemplarer hors commerce utgitt uten nummerering. [Nummerert XX/230 eller uten nummer — sjekk]

Mål: 28 × 28 cm.

I feilfri, arkivmessig stand. Merk: Det innrammede fotografiet viser kun et forslag til innramming. Ramme medfølger ikke.

Verket stammer fra en avgjørende fase i Mahlmanns kunstnerskap. I løpet av 1960-årene utviklet han et metodisk grunnlag for sine geometriske komposisjoner: overlagte strukturer bygget på underliggende rutenett, noe som i 1968 førte til det han kalte «programmerte utforminger». Han så disse som en videreutvikling av konstruktivismen, en måte å lage bilder på etter regler han fastsatte på forhånd. Fra 1970 ble rutenettstrukturene styrt av koordinatnettverk, og fargene ble valgt etter teoretiske prinsipper snarere enn på øyemål.

La Lune en Rodage er den tredelte porteføljen satt sammen av Basel-forleggeren, psykoanalytikeren og samleren Carl Laszlo (Pécs 1923 – Basel 2013). Den ble utgitt av Edition Panderma i 1960, 1965 og 1977 og inneholder rundt 180 originalverk, et tilbakeblikk på den europeiske avantgarden mellom 1950- og 1970-årene. Blant bidragsyterne er Lucio Fontana, Piero Manzoni, Enrico Castellani, Heinz Mack, Otto Piene, Meret Oppenheim, Bruno Munari, Hans Arp og Victor Vasarely. Flere av bidragene markerer vendepunkter i kunstnernes karrierer. Castellanis blad regnes som hans første dokumenterte grafiske verk, og Manzonis Achrome er det eneste multiple verket han laget.

Max Hermann Mahlmann (Hamburg 1912 – Wedel 2000) var en tysk konstruktivistisk maler. Han studerte under Richard Müller ved Dresden kunstakademi fra 1934 til 1938 og arbeidet først som scenemaler og reklametegner. Etter 1945 vendte han seg mot nonfigurativt maleri, påvirket av Wassily Kandinskys og Josef Albers’ eksempel. I 1949 forpliktet han seg til konstruktivismen, og rundt ti år senere laget han sine første hvite relieffer. Fra 1958 til 1977 underviste han ved Fachhochschule für Gestaltung i Hamburg, der han samlet en krets av studenter rundt seg. Han var medlem av Deutscher Künstlerbund. Sammen med sin kone, maleren Gudrun Piper, mottok han Edwin Scharff-prisen fra byen Hamburg (1986), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1995) og Biermann-Ratjen-medaljen (1997). Verkene hans finnes i Museum für Konkrete Kunst, Ingolstadt; Museum gegenstandsfreier Kunst, Otterndorf; og Samlingen for samtidskunst i Forbundsrepublikken Tyskland.

Proveniens: Edition Panderma, Carl Laszlo, Basel; privat samling, Basel.