camillo gannelli - Senza titolo

En blomst som ikke vil ligne på en blomst, men få deg til å kjenne hvordan det føles å betrakte den på nært hold.

Dette er den første tanken som slår meg når jeg står foran dette verket. Det er ikke et stilleben, men en eksplosjon sett ovenfra, nesten et makrobilde av et levende sentrum.

De enorme kronbladene, som er skåret av lerretskanten, tvinger deg inn i bildet. Du kan ikke holde avstand – du er inne i blomsten. Til venstre dominerer de kalde, nesten krittaktige hvittonene, med mørke årer som ligner sprekker. Til høyre stiger varmen brått: gult, brent oransje, dyp rødt. Det er som om blomsten har to temperaturer, to stemninger, og du befinner deg midt imellom.

Og så er det sentrum. Det er der bildet skifter uttrykk fullstendig.

Mens kronbladene er malt mykt og tonet, nesten som i akvarell, er hjertet en mosaikk av små, fargede fragmenter: elektrisk blått, rødt, gult, grønt, oransje. De ligner glasskår, konfetti, edelstener lagt ned én etter én. Det er taktilt, tredimensjonalt – man får lyst til å ta på det. Det er energipunktet i hele komposisjonen.

Kontrasten. Mellom det myke og det ru, mellom det kalde og det varme, mellom det store og det lille. Verket fungerer fordi det ikke er «dekorativt» i ordets banale betydning: Det rommer en spenning. De hvite kronbladene virker nesten slitne, livløse, mens sentrum pulserer. Det er en blomst som visner i kantene og lever i midten – eller omvendt. Det kommer an på hvor du ser den fra.
På nært hold kan man nyte materialiteten i sentrum, på avstand fargefeltet.