[ANONYME. Attribué à A.C. de Caylus, à T.S. Gueulette ou à F. J. de P. Bernis] - Nocrion - Conte Allobroge - 1747

Sjelden og høyt ettertraktet av samlere av unike og gamle tekster

TITTEL; "Nocrion, Conte Allobroge"

Innbinding 19e - i skinn - unikt verk.

Chagrin Rouge dekorert med punserte innleggsarbeider i gull på platene for baksiden og Tittelen på Verket.

Sider nr. 38 med en verdifull innskrift på forsiden + 5 Veline med den komplette presentasjonen i Verket.

Mål 15,8 x 9,7 cm

Mot midten av 1740-årene holdt Caylus ukentlige skriveverksteder, hvor deltakerne ble enige om nivå og språklig stil som skulle brukes, slik at teksten kunne ha blitt skrevet kollektivt.

Vitenskapelig forskning innebærer innsamling og sammenligning av lignende data for å utvikle generelle hypoteser. Caylus' Mémoire om fabliaux fra 1746 (som ikke ble publisert før i 1753) foregår kort tid før Nocrion. Den fiktive innledningsbrevet til Nocrion er datert desember 1746, med trykkdatoen 1747 på forsiden.

La den historiske og poetiske fortellingen begynne med Conte Allobroge på hesteryggen, med sin skytter ved sin side, som ankom nær en vannkilde. Under pausen fant skytteren noen kvinnelige klær og tok dem for å skjule dem. Senere møter de tre kvinner, som i den historiske fortellingen antas å ha vært tre skogsgudinner. De tre unge kvinnene, for å få tilbake klærne sine, gir Conte en 'magisk' evne, og deretter fortsetter historien med den presenterte operaen.

I 1746 publiserte Caylus anonymt en oversettelse av et annet fabliau som fokuserte på avsløring av seksuelle hemmeligheter, Le Mantel mal taille (eller Court-Mantel), i sin tematiske samling, Les Manteaux. I dette fabliau kler en magisk kappe, 'mal tagliato', ut utro kvinner som er for korte eller for lange, noe som skaper kaos ved Kong Artus' hoff.

Det huskes hvordan Madame de Graffigny (1695–1753) ble berørt da hun oppdaget at hun hadde brukt et middelaldersk manuskript som en av sine kilder. The Coats er en samling av elleve historier og en sang om temaet kappe som gjennomgår historie, litteratur og språk i verden; bare én av dem er et uanstendig fabliau. Den andre delen, "2. del, som vi kan klare oss uten å lese", gir akademiske noter som til tider er seriøse og til tider latterlige. Spøken ligger i banaliteten av kappen som et objekt for lærdom, kanskje som narrativer-objekter som gir stemme til en nål eller en mynt, selv om i Les Manteaux oppmuntrer kappen til å tale i andre, samtidig som den forblir strengt ikke-verbal.

Spenningen mellom forfatterens forsiktighet som antikvar og hans like kunnskapsrike åpning mot gamle tekster avslører maktspillet i sensur. Nocrion tilbyr en proto-akademisk versjon (i stedet for pseudo av fabliau), og behandler det som en tekst som blir mottatt med spenning og språklig dyktighet av to menn, selv om den er fullt tilgjengelig for kvinner som leser romaner. Historien handler om det hemmelige språket og kvinnelige kroppers erfaringer, men leserne er flytende i gamle og fremmedspråklige tekster.

Likevel, samtidig, opplever man en angst for å kategorisere og navngi levende objekter i studiet. Noen levende objekter synes å være skjult for alltid og unngå klassifisering, selv med bruk av det mørkeste språket. Disse objektene er ikke nødvendigvis stumme. Å skaffe dem en stemme gjør dem potensielt til gjenstand for kunnskap. Det er betydningsfullt at Nocrion er en tekst som forsøker å gi en ny stemme til språket og tekstene fra den fjerne fortiden, gjennom en interesse for kvinnelige stemmer som i stor grad er typisk for sin tid. Middelalderen er opptatt av å navngi den utvidende verden av opplysningstidens kunnskap, slik også det franske fabliau, reformulert enten som libertinsk verk eller som studieobjekt, fant et nytt publikum og et nytt språk.

De fotografiske bildene er bevis på den utmerkede tilstanden til dette sjeldne samlerobjektet, for å gi en høflig oppmerksomhet til observasjonen.