Cristine Balarine - The place where mountains are cathedrals _ XL large original abstract painting






Har en bachelorgrad i kunsthistorie og en mastergrad i kunst- og kulturledelse.
| 290 € | ||
|---|---|---|
| 270 € | ||
| 250 € |
Catawiki kjøperbeskyttelse
Betalingen din er trygg hos oss helt til du mottar objektet ditt.Vis detaljer
Trustpilot 4.4 | 122553 anmeldelser
Vurdert utmerket på Trustpilot.
Cristine Balarine, The place where mountains are cathedrals _ XL large original abstract painting, akrylmaleri, original, 2025, 110 cm høy og 145 cm bred, Italia, håndsignert.
Beskrivelse fra selgeren
Stedet hvor skoger er katedraler, fremkaller en tilstedeværelse. Det er mindre et maleri av trær og lys enn en meditasjon over det hellige i den naturlige verden. Jeg ser skogen som en arkitektur av ånd, med søyler som stiger mot himmelen, baldakiner som danner hvelvede tak, stillheten som rommer mer enn fravær. I tusenvis av år har den vært en katedral, et rom for ærefrykt, hvor det vanlige å stå stille blir til bønn.
Det maleriet peker mot vår eldgamle, nesten glemte relasjon til naturen som helligdom. Lenge før stein og farget glass, fant mennesker transcendens under grener, elver og stjerner. Å gå blant disse trærne er å delta i liturgi uten ord, for å bli minnet om at det hellige ikke er begrenset til bygninger, men vokser ut av jorden selv.
Arbeidet minner oss om at ærbødighet ikke er adskilt fra økologi. Å beskytte skoger er ikke bare en handling av vern, men av hengivenhet – å ta vare på livets alter. På denne måten handler ikke maleriet bare om skjønnhet eller ærefrykt, men om tilhørighet. Det antyder at vi ikke er besøkende i denne katedralen; vi er en del av dens menighet, bundet til dens sykluser av lys, forfall og fornyelse.
Historien til selger
Stedet hvor skoger er katedraler, fremkaller en tilstedeværelse. Det er mindre et maleri av trær og lys enn en meditasjon over det hellige i den naturlige verden. Jeg ser skogen som en arkitektur av ånd, med søyler som stiger mot himmelen, baldakiner som danner hvelvede tak, stillheten som rommer mer enn fravær. I tusenvis av år har den vært en katedral, et rom for ærefrykt, hvor det vanlige å stå stille blir til bønn.
Det maleriet peker mot vår eldgamle, nesten glemte relasjon til naturen som helligdom. Lenge før stein og farget glass, fant mennesker transcendens under grener, elver og stjerner. Å gå blant disse trærne er å delta i liturgi uten ord, for å bli minnet om at det hellige ikke er begrenset til bygninger, men vokser ut av jorden selv.
Arbeidet minner oss om at ærbødighet ikke er adskilt fra økologi. Å beskytte skoger er ikke bare en handling av vern, men av hengivenhet – å ta vare på livets alter. På denne måten handler ikke maleriet bare om skjønnhet eller ærefrykt, men om tilhørighet. Det antyder at vi ikke er besøkende i denne katedralen; vi er en del av dens menighet, bundet til dens sykluser av lys, forfall og fornyelse.
