50,8 cm Lapis Lazuli obelisk Obekisk - Høyde: 50.8 cm - Bredde: 127 mm- 4200 g - (1)

Lapis lazuli (UK: /ˌlæpɪs ˈlæz(j)ʊli, ˈlæʒʊ-, -ˌli/; US: /ˈlæz(j)əli, ˈlæʒə-, -ˌliˌ læˈzuːli/) er en dypblå metamorf bergart som brukes som en semi-verdifull stein og har vært verdsatt siden antikken for sin intense farge. Navnet stammer fra det persiske ordet for juvelen, lāžward, og fungerer som rot for ordet for «blå» på flere språk, inkludert spansk og portugisisk azul og engelsk azure. Lapis lazuli er en bergart som hovedsakelig består av mineralene lazuritt, pyritt og kalkspat. Allerede i det 7. årtusen f.Kr. ble lapis utvunnet i Sar-i Sang-gruvene, i Shortugai, og i andre gruver i Badakhshan-provinsen i det moderne nordøstlige Afghanistan. Lapis-lignende artefakter, datert til 7570 f.Kr., er funnet i Bhirrana, som er det eldste stedet for Indus Valley Civilisation. Lapis var høyt verdsatt av Indus Valley Civilisation (3300–1900 f.Kr.). Lapis-perler er funnet i neolittiske gravplasser i Mehrgarh, Kaukasus, og så langt unna som Mauritania. Det ble brukt i gravmasken til Tutankhamun (1341–1323 f.Kr.).

Innen utgangen av middelalderen begynte Europa å importere Lapis lazuli for å male det til pulver og lage ultramarinpigment. Ultramarin ble brukt av noen av de viktigste kunstnerne i renessansen og barokken, inkludert Masaccio, Perugino, Titian og Vermeer; det ble ofte reservert for klærne til de sentrale figurene i deres malerier, spesielt Jomfru Maria. Ultramarin har også blitt funnet i tannstein hos middelalderske nonner og skrivere, kanskje som et resultat av at de lakket børstene sine mens de produserte middelalderske tekster og manuskripter.[9]

Historie
Funn fra Tepe Gawra viser at Lapis lazuli ble introdusert til Mesopotamia omtrent i den sene Ubaid-perioden, ca. 4900–4000 f.Kr. En tradisjonell forståelse var at Lapis lazuli ble utvunnet omtrent 1 500 mil østover – i Badakhshan. Faktisk tolkes den persiske لاژورد lāžavard/lāževard, også skrevet لاجورد lājevard, ofte som å ha sitt opphav i et lokalt stedsnavn.

Fra persisk stammer det arabiske ordet لازورد lāzaward, som er den etymologiske kilden til både det engelske ordet azure (via gammelfransk azur) og middelalderlatin lazulum, som kom til å bety 'himmel' eller 'himmelrom'. For å tydeliggjøre ble termen lapis lazulī ('lazulums stein') brukt for å referere til selve steinen, og dette er til slutt importert til mellomengelsk. Lazulum er etymologisk relatert til fargen blå, og brukes som rot for ordet for blå i flere språk, inkludert spansk og portugisisk azul.

Mineraler i Nordøst-Afghanistan fortsetter å være en viktig kilde til lapis lazuli. Betydelige mengder produseres også fra gruver vest for Lake Baikal i Russland, og i Andesfjellene i Chile, som er kilden Inka brukte til å skjære ut gjenstander og smykker. Mindre mengder utvinnes i Pakistan, Italia, Mongolia, USA og Canada.[13]

Vitenskap og bruksområder
Komposisjon
Den viktigste mineralbestanddelen i lapis lazuli er lazurit[14] (25 % til 40 %),[kilde nødvendig] et blått feldspathoid-silikatmineral av sodalittfamilien, med formelen Na7Ca(Al6Si6O24)(SO4)(S3) ·H2O.[15] De fleste lapis lazuli-steinene inneholder også kalkspat (hvitt), og pyritt (metallisk gult). Noen prøver av lapis lazuli inneholder augitt, diopsid, enstatitt, mica, hauynitt, hornblende, nosean og svovelrik löllingitt geyeritt.

Lapis lazuli forekommer vanligvis i krystallinsk marmor som et resultat av kontaktmetamorfose.

Farge

Lapis lazuli sett gjennom et mikroskop (x240 forstørrelse)
Den intense blåfargen skyldes tilstedeværelsen av trisulfidradikal anion (S•−).
3) i krystallen.[16] Tilstedeværelsen av disulfur (S•−
2) og tetrasulfur (S•−
Radikaler kan skifte fargen mot henholdsvis gult eller rødt.[17] Disse radikale anionene erstatter kloridanionene i sodalittstrukturen.[18] S•−
3 radikal anion viser et synlig absorpsjonsbånd i området 595–620 nm med høy molar absorptivitet, noe som fører til dens lyse blå farge.[19]

Kilder
Lapis lazuli finnes i kalkstein i Kokcha-elven-dalen i Badakhshan-provinsen i nord-øst Afghanistan, hvor Sar-i Sang-gruvene har vært utvunnet i mer enn 6 000 år.[20] Afghanistan var kilden til lapis for de gamle persiske, egyptiske og mesopotamiske sivilisasjonene, samt de senere grekerne og romerne. De gamle egypterne skaffet seg materialet gjennom handel med mesopotamere, som en del av Egypt–Mesopotamia-forholdene, og fra det gamle Etiopia. Under høyden av Indus-dalens sivilisasjon, rundt 2000 f.Kr., ble den harappanske kolonien, nå kjent som Shortugai, etablert i nærheten av lapis-gruvene.[7]

I tillegg til de afghanske forekomstene, utvinnes lapis også i Andesfjellene (nær Ovalle, Chile); og vest for Lake Baikal i Sibir, Russland, ved Tultui lazuritt-forekomsten. Det utvinnes i mindre mengder i Angola, Argentina, Burma, Etiopia, Pakistan,