Tristan Mottier - Nordeuil

30 utgaver av dette verket
1/30 for den viste cellen.
Dimensjoner: 60/40 cm

I et frosset og forlatt landskap reiser et ensomt hus seg mot det uendelige. Den grå lyset avslører knapt konturene, som om det nøler med å vise det helt. Det ser ut til å stå oppreist av instinkt, av stahet, også av tretthet — som et bilde av mannen som kan bo der.

Rundt henne, ingenting.
Stillheten, tåken, det tette luftlaget som kveler verden.
En atmosfære som ikke beskytter: den eksponerer. Den avkler. Den viser det vi vanligvis skjuler.

Denne scenen er ikke et landskap.
Det er en materialisert sinnstilstand.

Når man leser om det frivillige isolasjon, indre slitasje, tilbaketrekning fra støyen, avvisning av systemet, jakten på et sted hvor man endelig kan puste – selv om luften er tung.
Det er en rå, nesten primitiv visjon av en mann som har valgt å forsvinne litt for å finne seg selv helt.

Huset blir et speil
Et sårbart, utholdende skjul, bygget på grensen mellom motstandskraft og oppgivelse.
Et tilfluktssted for de som går alene, for de som fortsetter til tross for utmattelse, for de som kjenner til depresjon uten å noensinne bruke ordet.

Verket fanger dette øyeblikket hvor man ikke lenger flykter fra verden…
man trekker seg ut av det
Vi blir noe annet.
Man blir en eremit av seg selv.