Michel Suret-Canale (XX-XXI) - Hommage silencieux à Nicolas de Staël, XL

« Stillhet » — Homage til Nicolas de Staël

Olje på lerret, 70 × 100 cm, Suret-Canale, 2025

Med dette romslige og livfulle lerretet tilbyr Michel Suret-Canale en dypt personlig hyllest til Nicolas de Staël, ikke i form av imitasjon – umulig og unødvendig – men i en levende nytolkning av et grunnleggende gesture: jakten på en malerisk syntese født av reisen, tegningen og det indre stillheten.

Verket fremstår som en fargerik arkitektur, bygget opp av tykke lag, impastoer og skarpe flater, hvor mørke masser og lyse glimt balanseres. Fargeblokkene — rødt, oker, blått, dype grønne — organiserer seg som fragmenter av et mentalt landskap, både abstrakt og bebodd. I midten fanger en liten detalje øyet:
La silhuetten av en mann med sykkelen hans, en nesten hemmelig figur, plassert som et ydmykt og diskret blikk til et grunnleggende øyeblikk i Staëls liv.

Før han ble maleren av den kjente kromatiske tettheten, var Staël en vandrer, en syklist som i 1936 krysset krigsherjede Spania. Denne reisen er ikke bare en biografisk eventyr: det var øyeblikket da Staël, fortsatt veldig ung, forsto at verden ikke kan fanges gjennom fotografi eller rå hukommelse, men gjennom utrettelig tegning.
I løpet av denne reisen fyller han notatbøker etter notatbøker: forlatte byer, antydede silhuetter, hakkete arkitektur, avgrensede horisonter. Det er allerede her at ideen om et maleri laget av blokker, spenninger og essensielle masser formes, som om virkeligheten må rekonstrueres av hånden, tålmodig, i ensomheten til streken.

Suret-Canale søker ikke her å gjenopprette en stil: de fortsetter dens drivkraft.
Lærretet leses som et palimpsest av minne og maling, et indre kart hvor hver farge er et sted, hver rektangel et steg, hver overlapp en erindring som insisterer. Den kyrilliske inskripsjonen, "tichina" inngravert i materialet — тишина, «stillhet» — gir helheten en metafysisk tone: maleriet blir et rom for ettertanke, en hyllest til den absolutte konsentrasjonen som Staël krevde for sitt arbeid, og et nikk til sin russiske opprinnelse.

Vi finner i denne komposisjonen en implisitt fortelling.
reiseguttens stillhet
den uendelige verden han krysser
— fragmenteringen av det virkelige, som bare maleriet kan samle;
— en liten syklist, sta, skjør, men som beveger seg fremover med en nesten åndelig besluttsomhet.

Denne sykkelfiguren blir symbolet på kunstnerens indre pilegrimsreise — den til Staël tidligere, den til Suret-Canale i dag. Den sier det alle malere vet: at man reiser for å se, men maler for å forstå.

I 'Silence' er fargen ikke bare dekorativ: den er materie-verden, konsentrert energi, en drivkraft for eksistens. Den dype svarte toppen, de mettet blå, de tette gule og de glødende røde utgjør en slags bratt symfoni, hvor lyset alltid til slutt klarer å trenge gjennom. Lerretet beholder dermed noe av Staël, men filtrert gjennom et resolutt moderne språk: mer fritt, mer narrativt, mer allusivt.

« Silence » er derfor en hyllest, men også en bekreftelse av kraften i gester: å male er å gjenoppbygge det virkelige ut fra kaos; å gå videre er å gi mening til fragmentene.

En sterk, vibrerende scene som snakker like mye om maling som om skjebne.