Sebastiaan Mattheus Sigismund de Ranitz (1846-1916) - Pastoraal landschap met rustende personen

Vakkert 1800-talls, lett impresjonistisk malt pastoral landskap med hvilende personer. Maleren av dette akvarellen er ingen ringere enn Jonkheer Sebastiaan Mattheus Sigismund de Ranitz (1846-1916), som foruten å være en begavet kunstner, er blitt mest kjent som den mistenkte faren til den senere dronning Wilhelmina (og dermed den tipp-tipp-oldefaren til dagens konge Willem-Alexander).
Akvarellen på papir er i god stand med fortsatt veldig vakre høstfarger. Signert og datert i nedre venstre hjørne, og pent innrammet. Målene på akvarellen er 25x35 cm.




Jonkheer Sebastiaan Mattheus Sigismund de Ranitz (1846-1916), den mistenkte far til dronning Wilhelmina.

Det biologiske farskapet til den da 63 år gamle kong Willem III står til diskusjon. Han skal nemlig, på grunn av syfilis, ha vært ute av stand til å få barn i en senere alder. Ifølge ryktene skal man da ha søkt i den nære omkretsen av Willem III etter en egnet kandidat for å få en tronfølger sammen med Emma. Valget skal ha falt på Jonkheer Sebastiaan Mattheus Sigismund de Ranitz (1846-1916), sønn av Sebastiaan Mattheus Sigismund de Ranitz (1804-1884) og Anna Margaretha Jacoba Frans. Han hadde oppnådd stillinger i det nederlandske militæret som ordonnansoffiser for Prins Alexander og kaptein i infanteriet. I denne egenskap ble han utnevnt til privatsekretær og adjutant for Kong Willem III. Etter kongens død skulle han bli adjutant for Emma, og senere ble han, ved kongelig resolusjon, hevet til jonkheer i adelen. I 1894 foreslo Emma ham for forfremmelse til major, men dette ble avvist av den daværende forsvarsminister Schneider (1832-1925). Etter et møte i ministerrådet ble De Ranitz til slutt sendt på pensjon, som følge av en dom fra militærretten. Dronningemoren Emma fortsatte imidlertid å ha tillit til sin adjutant, og ga ham selv et spill trik trak som hun hadde arvet fra sin mann, Kong Willem III. Det var også kjent at Wilhelmina var tonehør, noe som er arvelig, mens verken Emma eller Willem III var kjent for å lide av tonehør. Underlig, for De Ranitz hadde nemlig tonehør. Han var også en dyktig tegner og maler, og hans verk har mye til felles med Wilhelminas. Det er tenkelig at denne egenskapen, kreativiteten og temavalget, også er arvelig.