Michael Joseph (1941-) - Nude on upturned bucket

Dette er ikke Nivea.
Det var ingen glanset budsjett, ingen perfekt retusjering, ingen reklameavdeling som jevnet ut hver kurve til underkastelse. Det er ikke slankere, ikke mer skinnende, ikke kosmetisk feilfritt — og det er nettopp derfor det betyr noe.

Det du ser her er et mørkeromsfødt objekt, laget i en skala og med en vanskelighetsgrad som få skrivere ville våge å prøve. Med et synlig bilde på 58 × 44 cm (montering 70 cm høyt og 50 cm bredt), er dette et stort, klønete og teknisk krevende format for et analogt print — spesielt et som har blitt tonet, håndtert, levd med og fått lov til å eldes ærlig. Overflaten bærer sitt historie: fine riper, merker, spor etter prosessen. Ikke skade — bevis.

Bildet i seg selv er stille dristig. En akt redusert til form, skygge og antydning; en kropp som vender bort, nekter å bli sett mens den blir det. Ekkoklangen av Man Ray’s Violon d’Ingres er utvetydig — men dette er ikke hyllest gjennom imitasjon. Dette er en fotograf som jobber med lys, kjemi og tid, og lar ufullkommenhet snakke høyere enn polering.

Ja, det er ikke så pent.
Ja, det er ikke helt perfekt presentert.
Og likevel — det er langt mer overbevisende.

Dette er fotografi som objekt, ikke reproduksjon. Et øyeblikk da bildet passerte gjennom fotografens hender, gjennom fat og tonere, før verden bestemte at alt skulle være rent, flatt og uendelig gjentakbart.

Hvis du vinner denne auksjonen, vil du ikke bare eie et fotografi.
Du vil bli forvalter av et enestående øyeblikk i fotografihistorien — et øyeblikk som aldri kan replikkeres, gjenutgis eller overbevisende forfalskes.

Man Ray, Violon d’Ingres — misunn deg.