Dr. Andreas Papadakis - Hector Guimard - Architectural Monograph - 1978

Hector Guimard - Arkitektonisk monografi

Innhold: se bilde 4.

Veldig mange illustrasjoner av design for bygninger og for Paris’ t-bane.

Utmerket stand.

Et fint dokument fra en periode.

Hector Guimard (Lyon, 10. mars 1867 – New York, 20. mai 1942) var en fransk arkitekt som blir ansett som den viktigste representanten for art nouveau i Frankrike. Han hadde sin egen rolle innen art nouveau, men fikk ingen tilhengere, etterlot seg ingen skole og ble derfor lenge sett på som en underordnet innen bevegelsen. Faktumet at han ikke fikk tilhengere stod i kontrast til den store overfloden av hans arkitektoniske og dekorative verk.
Guimard oppdaget under arkitekturstudiene sine teoriene til Eugène Viollet-le-Duc fra 1863, som la grunnlaget for art nouveau. Guimards omvendelse til stilen selv var ganske plutselig. Det skjedde under en reise til Brussel, der han besøkte Victor Hortas Hotel Tassel. Det karakteristiske verket fra denne tiden, Castel Béranger fra 1898, tegnet av Guimard, illustrerer dette overgangsmomentet der to stilarter møttes: de middelaldersk-inspirerte geometriske volumene i råbygningen ble dekket av den belgisk-importerte organiske linjen, piskeslag.
Castel Béranger gjorde Guimard berømt over natten, og det store antallet oppdrag tillot ham å finpusse sitt søken etter skjønnhet stadig videre. Harmonien og spesielt den stilistiske kontinuiteten, en av de store idealene i art nouveau, førte hos ham til en nesten totalitær oppfatning av innredningen, som nådde sitt høydepunkt i 1909 med Hôtel Guimard, et bryllupsgave til sin rike kone, hvor de ovale rommene stilte sine egne krav til møblene som delvis ble integrert i bygningen.
Lyskuppler er nesten fraværende i motsetning til Victor Hortas arbeid hos Guimard, unntatt i hans senere hôtel Mezzara fra 1911, men ellers eksperimenterte Guimard like mye som Horta. Han gjorde det for eksempel ved Coilliot-huset, i 1898 ved den doble fasaden av la Bluette med sin vakre harmoni, i 1899 ved Castel Henriette og i 1905 ved Castel d’Orgeval, et radikalt uttrykk for en asymmetrisk 'fri plantegning', tjuefem år før Le Corbusier-læren. Symmetri er for øvrig ikke forbudt: i det vakre hôtel Nozal, fra 1905, bruker han igjen den rasjonelle inndelingen med en rektangulær plantegning, slik Eugène Viollet-le-Duc foreslo.
Fornyelser innen struktur er også til stede, slik som i den særegne konsertsalen Humbert-de-Romans fra 1901, hvor en innviklet konstruksjon bryter lydens bølger, med en perfekt akustikk som resultat, eller som i hôtel Guimard fra 1909, hvor bærende yttervegger ikke var nødvendige på grunn av tomtens små dimensjoner, og dermed var en fri inndeling av interiøret mulig, på hver etasje annerledes.

Guimard tegnet de berømte inngangene til Paris' metro, modulære konstruksjoner hvor prinsippet 'pynt som en del av strukturen' fra Eugène Viollet-le-Duc er gjenkjennelig. Han gjentar ideen, men med mindre suksess, i 1907 med en katalog med støpejernselementer, beregnet på bygging: Fontes Artistiques, Style Guimard.
På samme måte som arkitekturen hans som helhet, stammer designet av objektene hans i essensen fra det samme idealet om formens kontinuitet, noe som gir mulighet til å samle alle praktiske funksjoner i ett enkelt objekt. Eksempler på dette er Vase des Binelles, fra 1903, og linjen, slik den framkommer i utformingen av møblene hans, med deres slanke og balanserte omriss.
Hans stil var tydelig hentet fra planteverdenen, samtidig som den forble abstrakt. Vill innramminger og travle virvler dekket både stein og tre. Guimard laget også todimensjonale abstrakte komposisjoner, som ble utført i glassmalerier: Hôtel Mezzara fra 1903, i keramiske paneler: Maison Coilliot fra 1898, i smijern: Castel Henriette fra 1899, på tapet: Castel Béranger fra 1898 og på lerret: Hôtel Guimard fra 1909.
Verden vendte seg bort fra Guimard til tross for mangfoldet av hans kunstneriske nyvinninger i alle retninger. Som en verdig representant for art nouveau var han selv et offer for motsetningene som er kjennetegn ved idealene til bevegelsen. Det meste av hans verk var dessverre for dyrt for de fleste. Nesten ingen visste at han døde i 1942 i New York, dit han var flyttet av frykt for krigen; kona hans var jødisk."

Da Édouard Empain sikret seg konsesjon til byggingen av Paris’ metro, tildelte han oppgaven med å utforme inngangene, «bouches de métro», til Guimard, som likevel var en tilhenger av art nouveau.
Empain støttet ham i hans utforming mot den offentlige opinionen. Metroinngangene ble undervurdert i et halvt århundre, inntil den generelle oppfatningen om dem endret seg og Guimard ble anerkjent. Det hadde forsvunnet en god del av dem innen 1960-tallet, men det var likevel omtrent seksti igjen som ble vernet som monumenter. Man har begynt å innse at de fortjente en fast plass i Paris.

Blir nøye pakket og sendt med sporing og forsikring.

Lykke til med budgivningen!!