Alfredo Soressi (1897–1982) - Pastorelle con gregge

“ Pastorelle con gregge “

Alfredo Soressi
(Piacenza, 30 marzo 1897 – Piacenza, 1º marzo 1982)

Olio su tela in cornice - storicizzato / anni ‘30

Firmato e con certificato di autenticità a norma di legge

Autore museale - le sue opere sono raccolte in musei nazionali ed esteri - * Sue opere sono anche esposte nelle pinacoteche di Ferrara, Forlì e Bari.

Misure: 79 x 64 cm in cornice coeva
Tela: 64 x 50 cm (tela poggiata a pannello a scopo conservativo)

Biografia

Alfredo Soressi ble født 30. mars 1897 i Mucinasso di San Lazzaro, en forstad ved byporten av Piacenza, som yngste av fire søsken, av Emilio Soressi, en liten gårdbruker som supplementerte inntekten ved å være varmekar, og av Palmira Civardi, husmor.
Allerede som barn viste han en markant tegneevne og etter skolen pleide han å gå til prestegården hvor presten don Pietro Leoni (han hadde også en viss kunstnerisk evne) ga tegningsundervisning til noen elever som var spesielt talentfulle. Etter grunnskolen, etter en kort periode som vognmannsmedhjelper (som likevel var viktig for hans kunstneriske dannelse, og gjorde ham kjent med husdyrutstyr og utstyr som skulle få stor betydning i hans maleriske produksjon) begynte han ved Institutt for kunst Gazzola i Piacenza, med Francesco Ghittoni som maleri- og skulpturlærer: her viet han seg spesielt til studiet av tegning som han alltid mente (som også læreren gjentok) var grunnlaget for de billedlige kunstarter og perspektiv.
I 1915 går Italia inn i første verdenskrig og i september 1916 måtte Soressi avbryte studiene for å gå til fronten: han var i skyttergraven ved Bainsizza og kjempet på Monte Grappa hvor han fikk en fot amputert som følge av et granatangrep. Etter dette, da sykehusoppholdet var avsluttet, ble han tatt inn i en spesiell avdeling ved Brera Akademiet i Milano som var opprettet for sårede og invalide krigsåringer, og her oppnådde han diplomet som professor i tegning og arkitektur. Han forblir i akademiets miljø og i 1921 deltar han i konkurransen om reguleringsplanen for Isola Comacina og året etter drar han til Val Camonica med oppdrag om å reordne de lokale yrkesskolene.
Deretter vender han tilbake til Piacenza hvor han i 1925 vinner konkurransen om professoratet i Ornamentikk ved Institutt Gazzola, hvor han var elev, og hvor han vil undervise helt til 1958, og utdanne en rekke kunstnere blant annet Cinello Losi. Snart bygger han sitt hus-studio i via San Sepolcro, hvor han selv tegner fasaden og hvor han vil bo hele livet. Hans første maleriske vitnesbyrd er fra 1923 (Capriccio, Vecchi ulivi) der en sterk impresjonistisk markering kan sees, men han ventet til 1926 med å presentere seg for sin by ved å stille ut hos Amici dell'Arte, hvor flere bilder ble godt mottatt av publikums og kritikers påskjønnelse, og allerede da ble det understreket at i hans kunst «overflødig fantasi ikke går over grensen for sunn fornuft og honnørfull dekoro som altfor ofte blir brutt av århundrets vakter».
Dette følges av andre utstillinger hvor Soressi deltar: to år senere i 1928 hos Amici dell'arte i Piacenza og hos Galleria ex Corradi i Milano i par med den florentinske Mario Menichetti[6], og så i Roma året etter hos Casa d'Arte Baldi: begge hadde god respons og mange verk ble solgt, noe ikke å ta for gitt når man er langt unna sitt vanlige marked og med en malerisk sjanger som var fjernt fra noen modernitetsdrøm. Faktisk gjentok maleren at «informalismen, det abstrakte er ingenting... Når noe ikke kan måles, leses, forstås, betyr det ingenting. Kunsten er alltid noe vakkert, harmonisk, lærerikt». Han stiller fortsatt ut i Milano hos Micheli-galleriet sammen med Luigi Mantovani og omtrent årlig i sin by, enten hos Amici dell'Arte, eller ved Bottega degli Artisti, eller ved Palazzo Gotico.
I 1932 gifter Alfredo Soressi seg med Giuseppina Bracchi, også hun akvarellmalerinne som imidlertid vil gi opp karrieren etter ekteskapet etter ønske fra ektemannen.[8]. Han er også aktiv som gravør og tar seg av illustrasjoner til volummets Fantasie teatrali av Fulvio Provasi. Som arkitekt vinner han i 1938 prosjektet til Casa del Mutilato i Piacenza, som ble bygd mellom 1939 og 1941. I 1937 blir han utnevnt til direktør for Museo Civico, hvis samlinger på den tiden ble oppbevart ved institutt Gazzola, oppgaven som han beholder helt til 1950.
Etter andre verdenskrig, i februar 1945, deltar han sammen med andre piacenziske kunstnere som Luciano Ricchetti, Luigi Arrigoni og Sergio Belloni i en utstilling i lokalene til Galleria d'Arte Moderna Ricci Oddi, som var tom for verkene som var blitt evakuert til provinsen for å unndras krigsfare, neste år utstillingen i salongen til Filodrammatica og så i 1954 i Palazzo Gotico. Han fortsetter også å stille ut utenfor Piacenza, i Milano, Venezia, Bari, ved Maschio Angioino i Napoli i 1957, ved Antibiennale i Roma som ble holdt i august 1958 ved Palazzo delle Esposizioni, kuratert av fagforening for ren figurativ kunst, og mottar sertifikater og priser (Gullmedalje ved Napoli ren kunstutstilling og ved Antibiennale i Roma).
I 1956 forsøkte han å realisere et «ateliershus-by» i Bosconure ved Ferriere i øvre Nure-dal, stedet til hennes mor; men ingen av kollegaene tok imot invitasjonen om å flytte dit, og kun blir bygd en liten kirke, et vertshus og et par boliger. «En vakker idé, men litt bisarr» kommenterer kritikeren Ferdinando Arisi i 1984 i sin bok I Soressi della Ricci Oddi.
Han fortsetter sitt arbeid i sitt studio til sin død 1. mars 1982. Etter testamenterens ønske ble tjue malerier donert til Pinacoteca Ricci Oddi i Piacenza, som holder en retrospektiv utstilling for ham. Hans verk befinner seg også i pinacotekene i Ferrara, Forlì og Bari.

I god bevaringsmessig stand

Rammen som er synlig på bildet vil bli vedlagt som gave / er ikke en del av salget men vil bli sendt som en gest av vennlighet

Forsikret frakt