Alberto Carlos Ayala (XX) - Thera

Verket tar inspirasjon fra den minoiske utbruddet på øya Théra (Santorini), en av de største dokumenterte vulkanutbruddene i menneskehetens historie, som fant sted omkring det XVII århundre f.Kr. og klassifiseres blant de høyeste nivåene i VEI-skalaen (Volcanic Explosivity Index). Dette hendelsen, i stand til å omdefinere territorier, klimadynamikk og kulturelle strukturer i det gamle Middelhavet, antas som den konseptuelle og temporale matriks for verket.
Den maleriske overflaten utgjør et glødende og kontinuerlig fargfelt, hvor den dominerende rødfargen fungerer som primær materie, og vekker fram den opprinnelige dimensjonen av magma som den generative kraften til planeten.Fargen holder energi: en visuell varighet som viser til de dype prosesser gjennom hvilke jorden har bygget betingelsene for liv, fruktbarhet og til slutt menneskelig velstand.
På høyre kant av komposisjonen bryter en mørk og ujevnt konsentrert materie seg kontinuiteten i fargfeltet. Dette elementet, formet og lagdelt, virker som en holdt vulkanmunn, som en geologisk terskel der materie tykner og komprimeres. Maleriet gir tilbake en andel energi og materie, kondensert i en forenklet form som et virkelig, sted og historisk bestemt hendelse.
Arbeidet inngår i en bredere undersøkelse der Ayala legger ut på en utforskning av de viktigste vulkanske systemene på planeten. Reise, direkte observasjon og vitenskapelig studie utgjør grunnlaget for en praksis som følger VEI-skalaen som struktur for geologisk eksplosivitet og knyttet til eksistensen av geologiske epoker i forhold til menneskets korte liv. Hver maleri tilsvarer et spesifikt øyeblikk og en andel av den opprinnelige materie som har bidratt til å forme verdens form.
Fargen virker som materie-tid: den glødende utbredelsen bygger et kontinuerlig mentalrom, mens den mørke sonen konsentrerer vekt, brudd og dyp hukommelse. Spenningen som følger er av strukturell natur og innskriver seg i den ustabile balansen mellom felt og hendelse, mellom kontinuitet og opphopning, mellom opprinnelse og transformasjon.
Det billedlige språket dialogerer med tonmaleri og med strømninger av materiell minimalisme gjennom en målt håndtering av gesten og en bevissthet om grenser mellom fylt og tomt. Overflaten bygges opp gjennom gradvis sedimentasjon, og stadfester en oppfatning av maleriet som et sted for kontemplasjon og som en handling av takknemlighet overfor naturens kreative eksplosivitet.
For formell strenghet, konseptuell klarhet og evne til å opprettholde en sammensatt forskning over tid, verket plasserer seg naturlig i en samling- og institusjonell kontekst av høy klasse.