Arthur Rhodes (1944) - Giallo Cromo n.1889

Arthur Rhodes “Giallo Cromo n.1889”

Dette ekstraordinære og monumentale oljemaleri på lerret, med imponerende mål på 95 x 76 cm, en dybde på 2 cm og en totalvekt på 3,200 kg, representerer en raffinert, blasfemisk og kunnskapsrik parodi av Vincent van Goghs ikoniske selvportrett fra 1889 som ligger i Musée d'Orsay.

Verket bærer kunstnerens originale signatur Arthur Rhodes (illustratør og tegneserieskaper for New York Times) og datoen 1983 nederst til høyre, og fremstår som et særegent stykke medestående slagkraft og konseptuell intelligens.

Maleren gjenskaper mesterlig den postimpresjonistiske språkdrakten til den nederlandske mesteren ved å innføre et element av forbløffende og ironisk hverdagslighet, den hjemme- og intime handlingen å pusse tennene.

Imidlertid blir ironien dyp og tragisk når man observerer gjenstanden for pussingen; Van Gogh bruker ikke vanlig tannkrem, men presser et tubefarge av oljemaling, hvis etikett klart leses Jaune, altså den gule fargen.

Dette behagelige detaljeret er ikke bare en visuell spøk, men en mektig og kulturnært reflektert referanse til de psykologiske forstyrrelsene som plaget Van Gogh under hans opphold i Arles. Flere samtidige vitner forteller at i de dypeste krisene forsøkte mesteren å svelge sine egne farger, spesielt chrome yellow, en farge han elsket vilt og som han identifiserte med lys, sol og en form for livlig og frelsende varme.

I Rhodes’ verk blir handlingen å pusse tenner med den gule malingen en metafor for maleriet som bokstavelig talt trenger inn i kunstnerens kropp, nærer ham og samtidig tærer ham.

Den gule skummet som muggler seg tydelig ut av munnen og flekker den blågrønne jakken blir et symbol på den kromatiske besettelsen som transcenderer lerretets grenser for å bli kjøtt.

Tekniskt sett gjengir forfatteren med usedvanlig stilistisk dyktighet den karakteristiske dynamiske og tyngete Streken til Van Gogh.

Bakgrunnen er en hypnotisk virvel av bølgende penselstrøk i nyanser av hvitt, turkist og blått som eksplisitt henviser til de turbulente atmosfærene i Nattestjernen og himmelen i det opprinnelige selvportrettet, og skaper en følelse av evig bevegelse og psykologisk spenning.
Ansiktet til kunstneren, fanget med et gjennomtrengende og hallusinatorisk blikk preget av sterke grønne og oransje nyanser, viser en tydelig tredimensjonalerealistisk massefelt, forsterket av denselykt og levende strekmønster som former ansiktsmuskulaturen og det konsentrerte uttrykket.

Venstre hånd holder tuben med et fast og realistisk grep, mens høyre hånd manøverer den grønne tannbørsten med en gestualitet som forener hverdagens rutinelike regularitet med seriøsiteten i et kunstnerisk ritual.

Verket, innrammet av en enkel og elegant mørk tretas på en ramme som fremhever den kalde paletten, fremstår i utmerkede bevaringsforhold, og viser en rik, tett og vibrerende maletekstur, ideell for kresne samlere av samtidskunst, avant-garde eller for elskere av dualiteten mellom kunsthistorie og konseptuell satire.

Arthur Rhodes “Yellow Cromo n.1889”

This extraordinary and commanding oil on canvas painting, measuring an impressive 95 by 76 cm with a depth of 2 cm and a total weight of 3.200 kg, represents a highly sophisticated, irreverent, and intellectually sharp parody of Vincent van Gogh's iconic 1889 Self-Portrait housed in the Musée d'Orsay.

The artwork is hand-signed and dated in the lower right corner by the artist Arthur Rhodes ( worked For New York Times), 1983, making it a unique and compelling piece of contemporary art history. Rhodes masterfully replicates the post-impressionist visual vocabulary of the Dutch master while injecting a surreal element of mundane domesticity, the intimate act of brushing one's teeth.
The irony, however, runs far deeper than a superficial comic sketch, upon closer inspection, Van Gogh is not using toothpaste but is instead squeezing a tube of artist oil paint, explicitly labeled with the French word Jaune, meaning yellow.

This precise detail is a brilliant historiographical reference to the severe psychological crises that tormented Van Gogh during his time in Arles, historical records and letters note that during his most intense episodes of mental distress, Van Gogh attempted to ingest his own pigments, specifically the chrome yellow he so deeply worshiped, a color he associated with pure sunlight, warmth, and spiritual salvation.

In Rhodes' interpretation, the act of brushing his teeth with yellow paint becomes a poignant metaphor for a painter whose art literally consumes him from the inside out, the bright yellow pigment spilling from his mouth and dripping onto his teal jacket symbolises an artistic obsession so absolute that it transcends the canvas to contaminate the body. Technically, the painting demonstrates an exceptional command of the post-impressionist style, the background is rendered in an impasto Arthur Rhodes “Giallo Cromo n.1889” featuring a hypnotic vortex of swirling brushstrokes in shades of white, turquoise, and pale blue, directly evoking the turbulent sky of The Starry Night and the restless energy of the original self-portrait.

The facial features are defined by short, rhythmic strokes of contrasting green and orange tones, capturing the piercing, hallucinatory gaze that is so characteristic of Van Gogh's late psychological portraits.

The left hand firmly grasps the metal paint tube, showing realistic anatomical detail, while the right hand maneuvers a green toothbrush, transforming a trivial morning routine into a solemn and tragic artistic ritual.

Enclosed in a simple, dark wooden frame that perfectly complements the cool, vibrant palette of the canvas, this artwork is in excellent state of preservation, its thick, rich textual surface offers remarkable visual depth, making it a stellar acquisition for discerning collectors of modern art, post-impressionist homages, and conceptually driven visual satire.