Paolo Fedeli - Duomo di Milano notturno

PAOLO FEDELI ble født i Toscana i 1957. Han gikk på kunstinstituttet i Siena og tok diplome som Maestro 'Arte'. Han har hatt en rekke separatutstillinger i Italia og i utlandet. Blant annet Ukraina, Frankrike, Russland, Spania, Roma og mange andre. Han er representert i flere Permanente utstillinger. Verkene hans finnes i mange offentlige og private samlinger. Hans virksomhet er blitt omtalt i nasjonale og internasjonale tidsskrifter og aviser. Han har deltatt i de største nasjonale kollektive kunstutstillinger og oppnådd betydelige sitater og kritiske anerkjennelser. Fra 1979 til i dag har han vunnet hele 176 førstepriser i malerkonkurranser. Paolo Fedeli er naturens gåtefulle sangner.

DICONO DI LUI:

Paolo Fedeli er en maler med absolutt eleganse. Forteller om usannsynlige og ukjente hendelser, om spørsmål uten svar.
Hans vandring mellom Toscana og den anonyme metropolen i en vestlig samtid, hvor alle arkitektoniske panoramer ligner hverandre i globaliseringens absurditet, kan også virke overraskende for oss. Som også språkets forandring. Likevel ser vi en tynn forbindelse mellom låver, åsene, de klare himlene, de nattlige lysene, de gjennomsiktige veiene av fuktighet, de gråaktige atmosfærene av røyk: det finnes aldri levende vesener, som om folk, hverdagen, arbeidet, kjærligheten, hatet, konkurransen, vakten, søvnen, har unngått kunstnerens fantasi, som har ønsket å utelukke fra sin poesi enhver referanse til det sosiale eller for å si det klart, til verismen. Probablemente il poeta Francese Paul Verlaine era d'accordo con lui, fatte le dovute distanze fra parole e colori:
È necessario poi che tu non scelga
le tue parole senza qualche errore:
nulla è più caro della canzone grigia
in cui l'incerto si unisce al preciso.
Va più lontano possibile dall'assassina arguzia
dal crudele spirito e dall'impuro riso;
che fanno piangere gli occhi dell'azzurro!
Prendi l'eloquenza e torcile il collo!
Ecco quindi la chiave di lettura per Paolo Fedeli: l'autoreferenzialità e il sorprendente, li ha sostituiti con la vaghezza dell'incerto. La retorica del quotidiano e il chiasso delle voci dissonanti, li ha sostituiti con il silenzio sospeso dell'assenza. La raffigurazione del riconoscibile l'ha sostituita con la sublimazione della poesia visiva

Paolo Levi