Quintiliano - Quintiliani Declamationes - 1665

Declamationes cum Variorum Notis (M. Fab. Quintiliani Declamationes Undeviginti. M. Fabii Avi et Calpurnii Flacci Declamationes. Auctoris Incerti Dialogus De causis Corruptae Eloquentiae. Cum Variorum Notis) (og under her følger Tomus II - måske en trykfejl).
Sottotitolo [con:] Institutiones Oratoriae (M. Fabii Quintiliani Institutionum Oratoriarum. Libri Duodecim. Summa diligentia ad fidem vetustissimorum codicum regogniti ac restituti. Accesserunt huic renovatae editioni. Declamationes, quae tam ex P. Pithoei, J. C. Clarissimi, quam aliorum Bibliothecis & editionibus colligi potuerunt. Cum Turnebi, Camerarii, Parei, Gronovii, & Aliorum Notis. Cum Indice locupletissimo, tam in Textum, quam Notas).

Due tomi in due volumi in 8vo lungo (cm 12,5 x 20,5). Lugd. Batav. et Roterodami, Ex Officina Hackiana, 1665. Primo tomo, le “Declamationes”n: antip. finemente incisa a p. p. (“R. a Perlyn fe”.), front. con marca tipografica con aquila e motto “Movendo”, pp. 784 + 7 (Index) + 1 c. b.; Tomo secondo, le “Institutiones Oratoriae”: antip. finemente incisa a p. p., front. con marca tip. con aquila e motto “Movendo”, pp. (28) con Prefazione di Angelo Poliziano e Epistola Dedicatoria a D. Petro Castellano, 916 + 30 (Index) + 2 c. b. Entrambi i volumi hanno legature antiche in tutta pergamena rigida con titolo e numero del tomo ms. al dorso. Un usuale e fisiologico ingiallimento alle pagine ma esemplari in solida legatura, stampati su buona carta e con una buona impressione. Va premesso che la tradizione attribuisce a Quintiliano due raccolte di “Declamationes” (le 19 Maiores, di certa attribuzione all’Autore, ben dispiegate, i cui temi sono svolti completamente, e qui contenute nel tomo I insieme all’incerto dialogo “De Causis Corruptae Eloquentiae”; e le 338 Minores, delle quali solo 145 a noi pervenute, spesso in forma di bozza, e qui contenute nel secondo tomo insieme all’“Institutio Oratoria”); di queste solo alcune potrebbero risalire a Quintilano, mens le altre, spesielt de tallrike “Minori”, var sikkert verk av en skole, sannsynligvis Quintilians skole (man taler faktisk om “Declamationes pseudo – quintilianee”). Her foreslår vi derfor to sekstiner vedrørende det største retorikkverk i den romerske antikken, “Institutio Oratoria”, til det som var mulig å rekonstruere, “De causis corruptae Eloquentiae”, og til det som er igjen av Quintilians andre verk, “Declamationes”. Marco Fabio Quintiliano (30–40 e.Kr.) var retorikkens lærer og hadde blant sine elever Plinius den yngre. Den eksakte dødsdatoen for Quintilianus er uklar, men det antas at han døde ikke lenge etter Flavgjernealderen. Etter tjue års undervisning besluttede han å forlate embedet og viet seg til utarbeidelsen av en dialog der han framførte sin posisjon om den voksende korrupsjon av eloquensens kunst. Quintilianus skrev først verket “De causis corruptae eloquentiae” og deretter “Institutio oratoria”. “De causis corruptae eloquentiae” er tapt og vi ville ikke vært i stand til å rekonstruere innholdet uten avledningen av tankegang som forfatteren viser i sitt større verk, “Institutio oratoria”. i løpet av første århundre e.Kr. ble problemet med den store orator som romersk retorisk høyborg i Senatet stadig mer diskutert blant latinske forfattere; den storhet som Cicero hadde fått Roma til å føle i senatet, var blitt et minne om fortiden.
De to synspunkter hos de latinske forfattere angående årsakene til eloquensens forfall kunne spore seg tilbake til to grunnleggende motiver: på den ene side skolene, som hadde mistet sin evne til å undervise på grunn av manglende kvalifiserte lærere; derfor hadde det kvalitetsnivået de garanterte, blitt så lavt at ungdommen ikke lenger var like godt forberedt som før og dermed ikke kunne konkurrere med modellene fra de store mestere fra fortiden. På den annen side den endrede politiske kontekst: i Cicerons tid ble viktige beslutninger tatt i senatet etter en forsamling, hvor hver måtte gjøre sin sak gjeldende ovenfor motstanderne. I dagens tid hadde republikanske friheter forsvunnet og de viktigste beslutningene ble tatt av keiseren og hans hoff; dermed var behovet for sterke talere også falt bort. Første tankeretning kan kobles direkte til Quintilianus som faktisk ble valgt av Flaver for å gjennomføre det som i moderne språk kunne beskrives som en radikal reform av statsskolen (skolesystem, programmer, undervisning, pedagogiske linjer) og dette er nettopp dokumentert i “Institutio oratoria”. Den andre retningen peker mot Tacitus og hans “Dialogus de Oratoribus”. “Institutio oratoria” ble komponert mellom ca. 90 og 96 e.Kr. og er et verk inddelt i tolv bøger dedikeret til Marcus Verrus, en kjent person ved Domitians hof. I verket strømmer resultatene av Quintilianus’ erfaring som lærer, men også hans lære, i tråd med Ciceronienes syn på retorikk som vitenskap som skal forme borgere og den moralsk eksemplariske mannen. Cicero representerer for Quintilianus høydepunktet og makten av romersk oratory, og Quintilianus utdyper den “store oratory” i Senatets aula i Rom, nå glemt. I den skriften refererer forfatteren greske og latinske kilder, diskuterer tidligere oppfattelser med rolig dømmekraft, stiller problemene klart og går inn i en samtalende tone. På denne måten kan “Institutio oratoria” betrakes som en summa av antikk retorikk, nettopp fordi den kan leses som en samling av materiale som bevarer den kunnskap og teknikk som handler om kommunikasjon og overtalelse, og bære med seg klare implikasjoner angående de historisk-kulturelle forhold den står i, spesielt i forhold til to problemer: den endrede rollen til taleren i det sivile samfunnet og de nye stilistiske tendenser. Og dermed må begge problemene ettergås i forhold til korrupsjon av eloquens og dermed dens forfall, med årsaker i teknisk og moralsk orden. Christian Matthias Theodor Mommsen (Garding, 1817 - Charlottenburg, 1903), historiker, numismatiker, jurist, epigrafiker og tysk filolog, generelt ansett som den største klassisker i det 19. århundrede, skrev om verket: “Det er et av de fremste verkene vi har fra den romerske antikk, inspirert av god smak og rett dømmekraft, enkelt i mening og komposisjon, lærerikt uten pedanteri, tiltalende uten behov for personlig anstrengelse, i betydelig kontrast til den tomme og pretensiøse litteraturen i tiden.”